Men vi har ikke bare norske venner her i svarteste Afrika. Kristine og jeg har fått oss tre nydelige venninner som vi har blitt veldig glad i. Vi har lært dem å spille Ligretto og de har lært oss masse om ugandisk kultur og om Uandere. Nå er det for lenge siden vi har sett dem for de har juleferie. Men vi gleder oss veldig til de kommer tilbake til universitetet.
Like før vi reiste inviterte de oss på et "siste måltid" på internatrommet deres. Jentene bor i et veldig luftig hus sammen med førtifem andre jenter. De har en køye hver og rommene er separert med laken fra taket og ned. Hver dag får de posho(en slags hard, menmyk, sjeleaktisk masse som smaker vann) og bønner til middag. De fleste strever med å betale skolepengene, men jentene ville så gjerne invitere oss på et måltid med poteter i tomatsaus(veldig godt!).

Disse jentene er de beste, og ifølge norsk standard, kanskje de eneste vennene vi har. (Det er ikke helt sant, vi har venner i Focus-staben, men bare fordi de må. Det er forresten heller ikke helt sant, de må ikke, de vil, og vi liker Focus-staben veldig godt!)

Pannnekaker til frokost!

Det var en vakker adventsmorgen i Kampala city, Uganda. Ei lita landsbyjente våkna opp med gode nyheter og frelse i hjemlandet. Denne morgenen skulle bli en fantastisk morgen med amerikanske pannekaker og juletre på verandaen i steikende sol, midt i Afrika, sammen med ei ganske så urban byjente.

Glad i deg, Kristine! Du frisker opp min hverdag.

Livet er ikke fullt så herlig!

Dette er ikke akkurat dagen for å oppdatere bloggen. Det er for varmt i dette landet og jeg har spist for mye cassava som måtte komme opp igjen. Men jeg lover å blogge litt mer fremover! Kanskje kan jeg bruke denne dårlige dagen til å få noen sarkastiske blogginlegg om denne trygge verden jeg lever i. Blandt annet kan jeg jo blogge om bussturen hjem til Lira, der vi holdt på å velte. Eller helga i Mbale der vi så tjuver som ble banka opp(og sikkert drept) på gata. Eller noe... Vi har det fryktelig godt her i Uganda! Men ikke tenk på det, mamma, vi ber hver kveld. Jeg vet at jeg ikke skal dø i Uganda, Norge er og blir mitt fedreland <3

Skal se om jeg kan få lasta opp noen bilder og litt oppdateringer på dette altfor raske nettet vårt :D Savner dere der hjemme! =)

Hilsen den altfor glade, sarkastiske, varme og tørre Uganda-Sofie!

Livet er herlig!

Klokka 02:25 sitter jeg her og er så sykt fornøyd med mine nye Levis-baggy-bukser som jeg har kjøpt på second-hand-marked i Kampala for knappe to hundre kroner! For ikke å snakke om julesjokoladen som ligger på bordet og en fntastisk dag sammen med fire andre norske jenter!
Vi har nettopp kommet tilbake fra flotte sytten dager i Kenya med Øst-Afrika-gjengen på Hald. Først noen dager i Nairobi, hovedstaten, så videre til kysten og Mombasas flotteste strand! Det var helt nyedelig! En hvit, sju kilometer lang strand uten en eneste solseng man må betale femti kroner for å ligge på. Det eneste som kunne vært litt redusert var beach-boysa og massaiene som stadig vil selge deg smykker og nøkkelringer.
Men når du da gikk på stranda klokka fem om morgenen var det rolig som i Søylandsheia! Månen lyste opp hele stranda og en sval vind i håret. Nydelig!
Om bare noen timer kommer min etterlengtede familie for å feire nyttår med meg. Jeg har det helt fantastisk! Gud har velsignet meg med så mye!

Grovbrød i alle fall!

Det er hardt å gå rundt i Afrika å være hol hele dagen! Man kan liksom ikke ta seg ei grovskrive med brunost for å stillne hol-heten.(Nå er det ikke sikkert jeg hadde gjort det i Norge heller, men liker i alle fall å tenke at jeg ville gjort det!) Men husmorlig som jeg er, kan jeg jo bare grovbrød da! Kjøpte meg grovt mel, egg, bakepulver(eller noe sånn?) og salt og olje. Så hadde vi litt vann da, heldige som vi er(vannet har nemlig vært borte i en dag eller to nå). Blander sammen og setter til heving. "Heving".

Menhvordan i all verden skal man steke brød på denne lille ovnen laget av kubæsj? Vi prøver bake-potet-metoden og ruller en deigklatt inn i sølvpapir. Legger den så fint under kullet. Litt vanskelig å forklare hvordan denne ovnen fungerer, men bruk fantasien! 

Det tok meg tre dager å steke dette brødet! Og på den tredje dag, var det ikke en gang stekt! Men jeg gadd ikke vente lengre...

Grovt var det i alle fall. Tørt og hardt og litt svidd. Mmmm - så godt!

Bibelstudy!

Hele greia med dette er egenlig bare veldig komisk, så jeg må bare skrive litt om det!

Vi får beskjed om at om ei uke skal vi ha en konferanse for elevene på to av universitetene om biblestudy.  Hmm, ja, ok. Kan jo bli interessant! Ja, Sofie, du får et tema du skal undervise i, du også! Å, ja, nei, det er IKKE… det er ikke helt greit for meg altså… jeg kan ikke… nei… NEI!

Ja vell, så kan du skrive budsjettet da. Ok. Done! Så er det klart, og vi har informert elevene, og gått gjennom stoffet, både en og to og tre ganger. Det er mandag, og vi får beskjed om at teamet fra Kampala som skulle komme på onsdag for å ha training med oss først, ikke kan komme pga trøbbel med bilen. Flax! Sikkert like greit!

Det er onsdag, og vi har planlagt bursdagselskap(som jeg forresten må skrive et eget blogginnlegg om for det var bare fullstendig krise!). Vi mottar en telefon fra Kampala om å komme så fort som mulig, for trainingen skal ta plass i Kampala i morgen tidlig!

Jaja, så blir det nattbuss da. Krise! Jeg sitter i midten. Kristine sovner på vindussida, og Michael på den andre. Jeg får ikke sove så finner frem iPoden. Plutselig: dask! Midt i tryne! Kristines hår dasker meg, og er bare centimeter fra å skalle meg! Om og om igjen, dask, dask, dask. Så Micheals hode på andre siden. Heldigvis har han ikke noe hår da…

Konferandretreningen er kjempeinteressant! Bare så dumt a jeg er fullstendig utkjørt! Godt å se Kristine og Thea igjen, og midt oppi det hele, treffer jeg Marie Louise på markedet! Jeg løper mot henne, og holder på å gå på tryne i en seig gjørmepytt(eller er det kubæsj?). Men så utolig godt å se et kjent fjes!

Det blir en helt forferdelig uutholdelig tur hjem igjen. Men vi er nå i gang med å planlegge bibelstudie-konferansen på nytt!

Graduationday!

                Det var duket for graduationday for en del av studentene på universitetet hvor vi ”jobber”.  Vi var invitert, og tenkte at dette måtte være en kjempesjanse til å få nye opplevelser av de mange kulturene de har i Uganda.

                Ettersom vi har blitt vandt med den Afrikanske kulturen nå, kom vi ikke før halvannen til to timer etter de sa det skulle begynne. Gressplenen vas stappfull av fargerike mødre, men vi fikk fortsatt sitteplass.

                Hver stamme som var representert på universitetet skulle fremføre den tradisjonelle dansingen. Hvilken opplevelse! Elevene hadde utstyrt seg med blader og maling og leopardskinn! De så virkelig afrikanske ut!

                Afrikanerne er kjent for rytmen i kroppen, og den skal jeg jammen si de har på plass! Det ble nesten litt for mye for ei lita jente som kommer fra en kultur der det ikke var lov å danse på leir, for det kunne lede til sex. Her er det i alle fall ingenting som sier at det bør forbys for egen sikkerhet. Elevene oppførte seg nærmest som ville dyr i heiteste paringsdans!

             Jaja, neinei. Så var det tid for opprop på beståtte elever da. Plutselig støkker du, for en av de fargerike mødrene har hørt hennes sønns navn og fyker opp! Ut på plenen, hyler og skriker(gledesrop). Og der – på andre siden kommer sønnen løpende mot mor og de forenes  midt på plenen, ruller rundt i gresset, hyler og skriker og ler og tårer. Alle skal få se!

                Men stakkar den mammaen som fyker opp, løper over gressplenen, hyler og skriker, men…ingen sønn kommer imot. ”Ånei, pinlig! Mamma! Alltid skal du drite meg ut!” Mamma snur og løper like hylende tilbake(gledesrop eller ikke?).

            

            Vi trenger en pause, og trekker oss litt lengre bak i skyggen. Her er de i fullgang med å fotografere. ”Oi! En hviting! Kom å ta bilde med oss, vår venn!” Venn? Du er totalt fremmed for meg i alle fall!