Livet er herlig!

Klokka 02:25 sitter jeg her og er så sykt fornøyd med mine nye Levis-baggy-bukser som jeg har kjøpt på second-hand-marked i Kampala for knappe to hundre kroner! For ikke å snakke om julesjokoladen som ligger på bordet og en fntastisk dag sammen med fire andre norske jenter!
Vi har nettopp kommet tilbake fra flotte sytten dager i Kenya med Øst-Afrika-gjengen på Hald. Først noen dager i Nairobi, hovedstaten, så videre til kysten og Mombasas flotteste strand! Det var helt nyedelig! En hvit, sju kilometer lang strand uten en eneste solseng man må betale femti kroner for å ligge på. Det eneste som kunne vært litt redusert var beach-boysa og massaiene som stadig vil selge deg smykker og nøkkelringer.
Men når du da gikk på stranda klokka fem om morgenen var det rolig som i Søylandsheia! Månen lyste opp hele stranda og en sval vind i håret. Nydelig!
Om bare noen timer kommer min etterlengtede familie for å feire nyttår med meg. Jeg har det helt fantastisk! Gud har velsignet meg med så mye!

Grovbrød i alle fall!

Det er hardt å gå rundt i Afrika å være hol hele dagen! Man kan liksom ikke ta seg ei grovskrive med brunost for å stillne hol-heten.(Nå er det ikke sikkert jeg hadde gjort det i Norge heller, men liker i alle fall å tenke at jeg ville gjort det!) Men husmorlig som jeg er, kan jeg jo bare grovbrød da! Kjøpte meg grovt mel, egg, bakepulver(eller noe sånn?) og salt og olje. Så hadde vi litt vann da, heldige som vi er(vannet har nemlig vært borte i en dag eller to nå). Blander sammen og setter til heving. "Heving".

Menhvordan i all verden skal man steke brød på denne lille ovnen laget av kubæsj? Vi prøver bake-potet-metoden og ruller en deigklatt inn i sølvpapir. Legger den så fint under kullet. Litt vanskelig å forklare hvordan denne ovnen fungerer, men bruk fantasien! 

Det tok meg tre dager å steke dette brødet! Og på den tredje dag, var det ikke en gang stekt! Men jeg gadd ikke vente lengre...

Grovt var det i alle fall. Tørt og hardt og litt svidd. Mmmm - så godt!

Bibelstudy!

Hele greia med dette er egenlig bare veldig komisk, så jeg må bare skrive litt om det!

Vi får beskjed om at om ei uke skal vi ha en konferanse for elevene på to av universitetene om biblestudy.  Hmm, ja, ok. Kan jo bli interessant! Ja, Sofie, du får et tema du skal undervise i, du også! Å, ja, nei, det er IKKE… det er ikke helt greit for meg altså… jeg kan ikke… nei… NEI!

Ja vell, så kan du skrive budsjettet da. Ok. Done! Så er det klart, og vi har informert elevene, og gått gjennom stoffet, både en og to og tre ganger. Det er mandag, og vi får beskjed om at teamet fra Kampala som skulle komme på onsdag for å ha training med oss først, ikke kan komme pga trøbbel med bilen. Flax! Sikkert like greit!

Det er onsdag, og vi har planlagt bursdagselskap(som jeg forresten må skrive et eget blogginnlegg om for det var bare fullstendig krise!). Vi mottar en telefon fra Kampala om å komme så fort som mulig, for trainingen skal ta plass i Kampala i morgen tidlig!

Jaja, så blir det nattbuss da. Krise! Jeg sitter i midten. Kristine sovner på vindussida, og Michael på den andre. Jeg får ikke sove så finner frem iPoden. Plutselig: dask! Midt i tryne! Kristines hår dasker meg, og er bare centimeter fra å skalle meg! Om og om igjen, dask, dask, dask. Så Micheals hode på andre siden. Heldigvis har han ikke noe hår da…

Konferandretreningen er kjempeinteressant! Bare så dumt a jeg er fullstendig utkjørt! Godt å se Kristine og Thea igjen, og midt oppi det hele, treffer jeg Marie Louise på markedet! Jeg løper mot henne, og holder på å gå på tryne i en seig gjørmepytt(eller er det kubæsj?). Men så utolig godt å se et kjent fjes!

Det blir en helt forferdelig uutholdelig tur hjem igjen. Men vi er nå i gang med å planlegge bibelstudie-konferansen på nytt!

Graduationday!

                Det var duket for graduationday for en del av studentene på universitetet hvor vi ”jobber”.  Vi var invitert, og tenkte at dette måtte være en kjempesjanse til å få nye opplevelser av de mange kulturene de har i Uganda.

                Ettersom vi har blitt vandt med den Afrikanske kulturen nå, kom vi ikke før halvannen til to timer etter de sa det skulle begynne. Gressplenen vas stappfull av fargerike mødre, men vi fikk fortsatt sitteplass.

                Hver stamme som var representert på universitetet skulle fremføre den tradisjonelle dansingen. Hvilken opplevelse! Elevene hadde utstyrt seg med blader og maling og leopardskinn! De så virkelig afrikanske ut!

                Afrikanerne er kjent for rytmen i kroppen, og den skal jeg jammen si de har på plass! Det ble nesten litt for mye for ei lita jente som kommer fra en kultur der det ikke var lov å danse på leir, for det kunne lede til sex. Her er det i alle fall ingenting som sier at det bør forbys for egen sikkerhet. Elevene oppførte seg nærmest som ville dyr i heiteste paringsdans!

             Jaja, neinei. Så var det tid for opprop på beståtte elever da. Plutselig støkker du, for en av de fargerike mødrene har hørt hennes sønns navn og fyker opp! Ut på plenen, hyler og skriker(gledesrop). Og der – på andre siden kommer sønnen løpende mot mor og de forenes  midt på plenen, ruller rundt i gresset, hyler og skriker og ler og tårer. Alle skal få se!

                Men stakkar den mammaen som fyker opp, løper over gressplenen, hyler og skriker, men…ingen sønn kommer imot. ”Ånei, pinlig! Mamma! Alltid skal du drite meg ut!” Mamma snur og løper like hylende tilbake(gledesrop eller ikke?).

            

            Vi trenger en pause, og trekker oss litt lengre bak i skyggen. Her er de i fullgang med å fotografere. ”Oi! En hviting! Kom å ta bilde med oss, vår venn!” Venn? Du er totalt fremmed for meg i alle fall!

 

                

             

              

BigSister & BabySister

Hi, are you sisters? No, only in spirit. Oh, is that your sister? Yes, in Christ! How is your little sister? Where is your sister? What is your big sister doing? How is your sister? Are you sisters? Where is your big sister? Is this your mom? Where is your baby sister? We miss your big sister! Your little sister’s lost today?! How is your sister? Where is your sister? You must be sisters! Sisters, how are you? Sisters, are you lost? Can I help you, sister? Where is your baby sister? Where is the other one? Are you coming alone, sister? Where is your sister? Sister, where are you going? Where is Sofie? How is Kristine? Where is Kristine? Are you coming alone? Burtwhere is Sofie? Is your sister alright? How’s Kristine? Where is Sofie?! Where is your sister?! ARE YOU ALONE?! WHERE IS YOUR BIG SISTER?! HOW IS YOUR BABY SISTER? WHERE IS YOUR SISTER!!!!!!?

Bryllup i Lira

Vår kjære host skal gifte seg i desember, og det er duket for den tradisjonelle introduksjonen, som kan sammenlignes med vår forlovelse. De inviterer alle de kommer over til å være med å feire. Hjemme hos bruden er det dekorert med blomster, sløyfer, glitter og stas! Men før festen begynner er det en rekke ting brudgommen må ordne for å vise at han fortjener bruden.

                Hele denne uka har Michael, hosten vår, stresset med ting han må skaffe, folk han må møte, og diverse diverse. Han må nemlig betale brudepris til brudens foreldre. Dette er ikke lett for en stakkar. 8 kuer, 10 geiter, 20kg olje, salt, sukker, gryter, frukt og så videre. Dessuten må han betale svigermors gomas(tradisjonell drakt) og svigerfars dress.

                Dette koster penger, men til hans velsignelse kommer utallige mennesker innom for å sponse han litt med noen hundre tusen skilling.

                Festen går ut på å spille et slags skuespill: Først sendes en gruppe piker inn, og de sier at han skal finne bruden sin. Men han finner henne ikke. Pikene går ut igjen, og en ny gruppe blir sendt inn. Eldre damer denne gagen. Men bruden hans er ikke her heller! Så blir begge gruppene sendt inn igjen, tett i tett, og midt i blant dem går bruden. Hun huker seg litt ned, så han ikke kan se henne. Så forteller de brudgommen til å gå å finne sin brud. Men han må ikke røre ved noen av de andre jentene! Han får hjelp av familie og venner til å løfte seg opp eller bane seg vei inn til bruden.

                Så finner de hverandre og en seremoni hvor de gir hverandre ringer er i gang. Det er masse lyd og spetakkel. Gledesrop og høy musikk i et hvert øyeblikk.

                Siden er det mat til alle, og kniv og gaffel er vi for fine til å bruke!

                For min del blir det hele til en byrde. Vi fikk beskjed om at vi skulle går klokka ni og at de hadde leid kjole til oss. Så vi stod opp klokka åtte, stelte oss og spiste. Det tok ikke så lang tid, i og med at festantrekket var allerede der hvor festen tok plass, så vi heiv bare på oss noe hverdagslig.

                Klokka ble ni og halv ti. halv elleve og halv tolv. Endelig var bilen som skulle hente oss der. Så vi tar av sted til kirka, for å plukke opp noen der også. Det tar jo selvfølgelig en time og kanskje mer. Pickupen som kjører oss blir lastet med 8-10 mennesker, både utenfor og inni, og vi er klar til å gå. På veien møter vi noen gående, som er på vei til samme sted, så vi plukker dem med oss.

                Veiene er bare helt urolig dårlige. Du tror det ikke en gang! Ingen traktorvei i Norge er så dårlig! Vi slår av en liten spøk(på norsk så klart) om å dette av lasteplanet, og i neste øyeblikk går lemmen opp, og ei eldre dame faller rett i en sølepytt! W H A T ! ! ?

                Så er vi fremme da, og alle spør etter antrekket vårt, men det har ikke vi hatt noe med sier vi. Javell, så dukker det opp til slutt da. Etter å ha dresset alle jentene opp, venter vi i en eller to timer til, før festligheten er i gang.

                En ting jeg liker med afrikanere, i motsetning til Norge, er at det har en veldig brå avslutning. Plutselig er skyene der, og det er bare forventet at du er på vei hjem! ”Takk for at du kom, Sofie!” fikk  jeg slengt i fleisen med en gang det skyet til. ”jeg skal ikke gå” sier jeg vennelig. Men det skal jeg visst. Sofie, transporten din er her!”

                Jaja, vell hjemme og i seng KLOKKA ÅTTE! Deilig! Føler at klokka er tre og tidenes konfirmasjon er heldigvis over.

Random

Jeg har aldri blitt helt komfortabel med å bruke utrykket random hjemme i Norge. Men her er det ingen problem. Her er det, ironisk nok, helt naturlig at ting skjer helt random.

                Er du på veit til byen, kan du godt finne ei svær ku midt i hovedveien! Og når du når frem til markede, er det helt naturlig at det ligger en naken baby midt oppi all frukten. Anyhow, kommer du til kirka, kan de godt droppe taleren for at du skal få sagt noe, du er jo tross alt gjest! Og etter sermonien møter du gjerne ungdomspastoren som skal gifte seg, og ha introduksjon(tradisjonelt bryllup) på lørdag, så hvorfor ikke komme du også? Du kjenner ikke fyren, men bare kom! Og når du først kommer, er det en selvfølge at du har med den tradisjonelle drakten, slik at du kan være blant jentene som føler bruden.

                Men på en helt vanlig dag da? Jo da kommer det venner fra kirka på besøk, men du forteller dem at ungdomspastoren er dessverre ikke hjemme. Jaja, så får vi komme inn på besøk til deg da, vi setter oss ned i stua og forventer te og kanskje et lite måltid. Men så må de visst til town for å gjøre ett par ærend, men kommer tilbake til lunsj! Ok, tenker du, og svarer at det er en halv time til lunsj. Nei, det passer ikke, vi får vente en time! Ja, vell, så vi venter en time, men ingen dukker opp. Nei, det var jo ingen selvfølge å dukke opp, han sa det bare for å opprettholde relasjonen!

                Alt her er bare helt random! Og det er så vanskelig å forstå! Man kan aldri bli vandt til det, for når du tror du vet de uskrevne reglene, finne de på nye regler. Dessuten får du aldri lov til å spille, for uansett hvor du går kalle de deg en visitor og forventer at du føyer deg etter deres spilleregler.

                Nå skal det da sies at jeg er fullt klar over at jeg er på deres territorium, og er forberedt på å bøye og føye meg. Men å bli forvandlet til en nikkedukke, hadde jeg ikke forventet!

Uansett, så har jeg i alle fall blitt komfortabel med utrukket random.

Et minne om mor og far

Bønner tilberedt på skikkelig vis

                Her i Afrika er det visst vanlig å spise en del vegearmat (hurra!). Så etter to uker tror jeg vi har smakt det meste. Det vi spiser mest er bønner og ”kabitch”(staves ikke slik, men uttales slik). Dette minner meg om mamma og pappa! <3

                En gang vi var i Egypt, insisterte mamma på at vi skulle prøve å spise bønner siden vi faktisk var i Afrika, og det er det man gjør i dette landet. Dette var vel ikke særlig populært blant barna, så vi snakket ikke mer om det. Men nå. Når de blir tilberedt av innfødte, er det faktisk ikke så ille, mamma! Jeg kan lære meg det, og prøve å lage det når jeg kommer hjem?

Dette er "kabitch" slik det skal se ut

                Kabitch er ynglingretten min til nå. Den inneholder hovedsakelig hodekål og gulrøtter. Samt litt løk, tomat og olje. Dette er veldig vanskelig å tilberede, tro meg! Det lages ikke på samme måte som pappa, som bare koker det og spiser det som tilbehør til alt. Det friteres i tynne(TYNNE) strimler sammen med de andre ingrediensene, og ikke vet jeg hvordan de får det til å smake kokt, ikke rått. Uansett, jeg tror du vil like det, pappa! 

Dette er "kabitch" når Sofie prøver

I underbevisstheten

Jeg har ei god venninne, Therese, som alltid drømmer helt vanvittige drømmer. For meg er det kjempe Uvanlig å drømme. Som regel drømmer jeg ingenting, eller så har jeg glemt det så fort jeg inntar virkeligheten.

                Men hva er egentlig drømmer? En klok mor sa en gang at det kunne være tanker i underbevisstheten som måtte fordøyes og ble dermed til underlige nattahistorier mens vi er i drømmeland. Noen mener at man drømmer sanndrømt om man spiser kanel før man legger seg. Men andre igjen sier at det er Gud som snakker til deg.

                Uansett hva det nå er, drømmer jeg noe helt vanvittig nå for tiden! Jeg tror verken at det er Gud eller kanel som spiller meg et puss, men en følge av anti-malariaen.  –Og jeg liker det!

                Jeg trives veldig godt i dette nye livet mitt i en balje under myggnettingen med et stearinlys brennende. Men underbevisstheten min drømmer tydeligvis om noe annet. Tre ganger(kanskje mer?) har jeg drømt at jeg våkner opp igjen hjemme i kalde Norge. Den første gangen forsto jeg ingenting. Jeg hadde jo bare vært her rett over en uke! Men når sant skal sies, var det godt å være hjemme igjen. Den andre gangen, senest i natt faktisk, våknet jeg opp på Hovden sammen med min kjære, Tommy, og familien. Det var tid for den årlige skiferien.  Sørgelig nok hadde vi bare med et par ski og et par skisko, men den nye, gamle dongerijakken var med!

                Tusen takk, malariatabletter! Nå savner jeg ikke hjemme like mye, jeg får jo tross alt være med mine nærmeste ni timer i døgnet!

Trygge verden du liksom!

Kanskje ikke Sofie sin trygge lille verden ikke er så trygg likevel? Verden er faktisk ganske sørgelig!

Nå har jeg endelig reist ned til Afrika for å bo her en liten stund og leve sammen med det som ser ut til å være verdens mest takknemelige folkeslag. Jeg faller fort i forelskelse for dette landet, Uganda! Her presses juicen av ferst frukt, barn løper rundt i bare trusa, ting er fritt og ledig. Tid, hva er vel det? Her er det begivenheten som er verdt noe. Tid finnes ikke! Da er det heller ikke nødvendig å tenke på å spare tid, det ville jo vært meningsløst!
Her har kun et mindretall kjøleskap, så man kjøper kun inn mat for en eller to dager. Markede er forresten rett innærheten og det virker som om det er døgnåpent. Ingen planlegging!
Stereoen er naboens hjemme-alene-fest som pågår hele døgnet. Men skulle man føle at man trenger litt åndelig påfyll, er det lovsang i kikra i nabohuset hele helga!

Man skulle tro at dette var livet. Og på mange måter er det det også! Men kun for noen. Ikke for alle. Ikke for hvitinger - Muzongoer.
Å konstant bli stirra på, ledd av og pekt på er gangske slitsomt! Jeg føler ikke at det er en ting man kan bli vandt med heller. Ja, når unger til og med begynner å hylgrine av å se meg(!) tenker jeg at her vil jeg ikke være!!

 Og de "fattige brana i Afrika"? De er like utakknemlige og høylytte som norske barn! De sloss og hakker på hverandre, de river og sliter i deg og vil slett ikke dele: "Dette er MIN Muzongo!"

Det er hardt å være hvit i Afrika. Likevell er det et herlig land! For eksempel når man blir transportert i en tekkpakket taxi og ingen der ute på gata legger merke til deg. For eksempel når det er mørkt og du ikke kan se at folk glor på deg. Da er Afrika livet!

Hair conditioner

                Så reiste jeg da ned til Uganda i god tro om å finne alt en jente trenger av sjampo, balsam, deodorant, tamponger osv. Men det skulle vise seg å bli virkelig vanskelig!

                Lira er en litt mindre by enn Kampala, og det er her Kristine og meg skal bo i seks måneder. Vi ble fortalt av våre norske venner at det var en ganske stor by. ”På størrelse med Stavanger” sa de. Og det er jo stort nok for ei Flekkefjordsjente!

                Så dagen kom at vi var ute for å handle inn det vi trengte av bedsheets, badebalje, balsam og lignende. Det gikk fort å finne de to førstnevnte, men balsam! Oh! Why?! Vi gikk innom alle, nesten alle, - fem supermarkeder i Lira. Men de så ikke ut som om de visste hva det var en gang! Vi ble sendt videre til neste til neste… Vi ble fortalt at om vi gikk på en salong ville vi finne det. Men da ble vi sendt tilbake på supermarkedene igjen. Dagen gikk og det ble mørkt. Vi måtte bare gi opp jakten på den etterlengtede hair conditioneren.

                Neste dag startet vi en ny jakt etter balsam. Vi gikk innom en salong som alle jentene vi hadde møtt, anbefalte oss. Men nei. Michael lovte oss at neste sted hadde de det. Helt sikkert! Men vi ble sendt videre. Men her lovte han at de hadde det! PROMISE!

                Jeg tror vi var innom to ”butikker” til før vi fant den etterlengtede hair conditioneren <3

                Den er forresten veldig fin og gul. Den ligner på en miniversjon av pappas motorolje siden den er fylt på en kanne. Kjempespesiellt! 

Kristine og Sofie på ulovlig tokt

Ok, dette er kjempemorsomt! Vi kom tilbake til vårt midlertidige hjem litt seint, klokka åtte, men det er mørkt i alle fall. Så når vi hadde dusja oss litt og sånn, kom vi på at vi måtte jo ha vann! Til tannpuss og anti-dehydrering! Så vi kledde på oss kjole og skjørt og siden jeg ville ikke skitne til beina igjen, så det ble joggesko. Vi toppet hele antrekket med en stor hettegenser. Vær så vennlig å se for deg dette antrekket i hodet nå.

                Så, siden vi alltid får beskjed om å ta med pc og andre verdisaker til kontoret hver dag, tenkte Kristine at det var nok sikrest å ta med sekken med alle verdisakene når vi skulle ut for å kjøpe vann.  Så vi legget ut på tokt i mørket, som vel og merke ikke er veldig lov siden det er litt utrykt, med joggesko, skjørt, hettegenser og ryggsekk.

                Til vår store oppdagelse finner vi supermarkede som nærmeste nabo, 50 meter utenfor utgangsdøra vår! L O L !

Prinsesse Sofie

Jeg våkna igjen opp som ei prinsesse i min store himmelseng. Med slør som henger ned over senga, og et stort, mektig, svart teppe med sterke oransje detaljer på. Det er høyt opp til taket og tålig lyst når jeg våkner. Jeg har eget bad og verdens søteste dusj som så fint kan plasseres på stett.

                Utakknemmelige, ensomme, triste, slitne Sofie våkner opp med teppet krøllet i en svær haug ved siden av seg. Jeg ligger sammenkrøket under det tynne lakenet i en grop i madrassen. Ny dag, nye muligheter, ny angst for det ukjente. Jeg går inn på det lille badet mitt som forresten ikke har dør eller lys og skrur på dusjen. Kaldt vann pipler ut av dusjhodet. Tusen takk for det!

                Jeg går tilbake til min prinsesseseng og finner frem bibelen for å lese Guds ord. Men ingenting treffer meg.

                Jeg høres nok bare helt ufattelig utakknemmelig ut! Og det er jeg! Men poenget mitt med å formulere meg som jeg har gjort er å fortelle deg hvor mye vi vil ha det materialistiske til å bety for oss. Vi tror at med et stort hus, fint interiør, et par biler og en del penger i lomma så greier vi oss fint.

                BUT IF YOU AINT GOT LOVE…! Jeg er så ensom her! Vi er fire jenter som opplever det samme, og vi samles gjerne om kveldene for å snakke og be, men dette er noen fantastiske jenter som jeg knapt kjenner. OG jeg er slett ikke alene! Men om jeg bare kunne hatt noen som jeg er skikkelig glad i, og som jeg vet at er skikkelig glad i meg. Om jeg bare kunne delt noe av disse opplevelsene med de som jeg har delt hele mitt liv med.

                Alt blir liksom bare negativt og lite givende. Ta dette kjempefine rommet jeg bor på midlertidig for eksempel. Hva skal jeg med det? det gir meg ikke glede når jeg er helt alene!

  I natt skal jeg IKKE sove alene i alle fall! Jeg legger meg inne hos Kristine <3 Prinsesse Sofie finner ikke tilfredsstillelse i det materialistiske, og kryper ned fra sin trone.

Skylapper

Nei, jeg har ikke greie på hest. Men jeg føler meg veldig som en hest nå. Med skylapper på! Dette er veldig spesielt!

Vi var ute å gikk i sentrum av Kampala, hovedstaten i Uganda. Det var fullt av folk i gatene, så vi gikk på rekke, fire norske jenter og to ugandiske stam-arbeidere. Mens jeg gikk i gatene kikket jeg med store øyne på dette fremmede landet. Lille, naive Sofie ute i en stor verden, som kanskje ikke er så trygg som hun trodde.

Når jeg senere får satt meg ned for å prøve å fordøye disse inntrykkene, er det som om jeg ikke klarer å memorere dem. Det er som om jeg har gått i gatene med skylapper på, og ikke sett noe særlig mer enn rett foran mine egne føtter. Jeg strever for å få frem hele bildet, men det er ikke sjans! Men det er ikke slik at jeg har glemt det allerede, at det er litt tåkete for meg. Det er som at jeg ikke var helt tilstede, som om det ikke var virkelig. Som om jeg bare ser halve bildet, og uansett hvor mye jeg prøver å åpne øynene mer, går det ikke!

Det er nesten som at det gjør litt vondt! Jeg prøver febrilsk å ta av meg skylappene, men de er som naglet til hodet mitt! Jeg føler meg som et lite barn som blir født inne på et lite rom med en visshet om at det finnes en større verden der uten. Men jeg klarer ikke forstå hvordan jeg skal komme meg ut herfra. Jeg har verken kunnskap eller styrke i kroppen til å gjennomføre noe som helst. Jeg ligger bare her i min trygge vugge og kikker opp på alle som smiler ned på meg og sier: ”Dadda, dadda, da. Åh, gossi, gossi, go!”

Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke har skylapper på lengre. Hvis det noen gang vil skje.

Plommer - elsket av meg!

Plommen - en fantasisk frukt! Vi har et plommetre i hagen, og idag var det tid for høsting. Da jeg stod å plukket, gjorde jeg en viktig oppdagelse: Ikke alle plommer er like. De er alle forskjellige, både i farge, fasong, størrelse og smak. Men når jeg skal koke fjorten kilo plommesylt, trenger jeg dem alle og en hver!
Noen plommer tror at jeg ikke vil ha dem på grunn av deres utseende eller smak. Noen tror at det ikke spiller noen rolle om de faller på bakken og blir liggende. Men det gjør det! Da må jeg plukke dem opp, og skjære av det som er råttent. Noen plommer føler seg ikke verdig til å være en del av syltet mitt fordi de har falt eller har utviklet råte. Men det er ikke sant! Jeg plukker like gjerne plommer fra bakken som fra treet. Selv om noen plommer har mindre råte og ikke noe sår, og dermed er enklere å renske, betyr ikke det at jeg liker dem bedre. Og siden jeg elsker plommer, er det ingenting jeg vil mer enn å bruke tid på dem.
Jeg tror at alle plommene har hatt samme utgangspunkt. Men det betyr ikke at de vil bli like. Plommene kan ikke velge hvor på treet de skal vokse. Derfor er det noen som får bedre sjans til å bli røde og smakfulle enn andre! Men her er det også vanskeligere for en plomme å vokse. Her er det mer råte og større konkurranse. Og ofte blir de ikke like smakfulle, bare store og vassne. Her er det ofte flere plommer som blir hakket på, bistukket, insektert eller dritt ut.

En plomme som vokser på skyggesiden derimot, kan bli minst like smakfull.. Men da må jeg minne dem om at det ikke er utsiden som teller! Dette er nemlig et kjent problem blant plommer.
Hvis en person som går forbi totalt overser en av de minste, bleike plommene, men strekker seg mot de rødeste på toppen, føler de seg mindre verdifulle. Plommer måler seg ofte med hverandre fordi de har dannet seg et bilde av Den perfekte plommen. Alle plommer er forskjellige og det er sånn det skal være! Jeg gjør ikke forskjell på noen av plommene mine!
Noen av plommene liker meg ikke. De utvikler råte, og bryr seg ikke noe om det. De prøver faktisk å spre råten fordi de er sjalu på de reine plommene.
Jeg plukket ikke alle idag, men det betyr ikke at jeg ikke elsker de som ble igjen. De trenger bare litt mer tid for å bli litt mer modne. Selvfølgelig vil de bli plukket når de er klare for det.
Over halvparten av dages plommer føler seg mindre verdt, ikke elsket, oversett, ubetydelige. De fokuserer bare på de dårlige sidene. Noen av plommene lager seg harde skall for å prøve å stenge seg ute. Men når jeg sitter å rensker, er jeg like glad i alle sammen! Noen har mer råte og noen harde skall. men når det er kuttet vekk, betyr det ingenting lengre! Avfallet blir kastet i kompostbingen og glemt for alltid. Ingen kommer noen gang til å gå der for å bedømme plommene etter hvor mye råte det var. Tvertimot vil de bli dømt etter det gode på plommen, det som senere blir til sylt, grøt eller pai. Noen plommer tror at en del av råten ikke er råte. men jeg vet hva som kan brukes og hva som må kastes.
Rosa neglelakk, hvite jeans og sølvring måtte ofres, men det var verdt det! Plommesylt, plommegrøt, plommepai og plommer på bordet!

Livssituasjonen nettopp nå

Livet på Hald har startet for nøyaktig tre uker siden, og det er på tide å få seg en blogg. Her skal jeg forsøke å holde deg oppdatert når jeg reiser til Uganda(!).


Litt nærmere forklaring:
Hald Inernasjonale senter sender ut ca. 45 norske, frivillige studenter til store deler av verden. Samtidig kommer ca. 35 studenter fra hele verden til Norge, for å være i forskjellig arbeid omkring i Norge. Jeg, megselv, reiser forøvrig til Uganda sammen med ni andre. Vi skal være i forskjellige byer, i forskjellige organisasjoner og utføre forskjellig type arbeid. For eksempel være med studenter eller barn og gjøre aktiviteter sammen. Dette vil jeg fortelle mer om når jeg faktisk opplever det.


I denne bloggen vil jeg prøve å dele mine opplevelser med dere der hjemme. Håper dere vil følge med de neste åtte månedene, og kanskje lengre enn det.