Trygge verden du liksom!

Kanskje ikke Sofie sin trygge lille verden ikke er så trygg likevel? Verden er faktisk ganske sørgelig!

Nå har jeg endelig reist ned til Afrika for å bo her en liten stund og leve sammen med det som ser ut til å være verdens mest takknemelige folkeslag. Jeg faller fort i forelskelse for dette landet, Uganda! Her presses juicen av ferst frukt, barn løper rundt i bare trusa, ting er fritt og ledig. Tid, hva er vel det? Her er det begivenheten som er verdt noe. Tid finnes ikke! Da er det heller ikke nødvendig å tenke på å spare tid, det ville jo vært meningsløst!
Her har kun et mindretall kjøleskap, så man kjøper kun inn mat for en eller to dager. Markede er forresten rett innærheten og det virker som om det er døgnåpent. Ingen planlegging!
Stereoen er naboens hjemme-alene-fest som pågår hele døgnet. Men skulle man føle at man trenger litt åndelig påfyll, er det lovsang i kikra i nabohuset hele helga!

Man skulle tro at dette var livet. Og på mange måter er det det også! Men kun for noen. Ikke for alle. Ikke for hvitinger - Muzongoer.
Å konstant bli stirra på, ledd av og pekt på er gangske slitsomt! Jeg føler ikke at det er en ting man kan bli vandt med heller. Ja, når unger til og med begynner å hylgrine av å se meg(!) tenker jeg at her vil jeg ikke være!!

 Og de "fattige brana i Afrika"? De er like utakknemlige og høylytte som norske barn! De sloss og hakker på hverandre, de river og sliter i deg og vil slett ikke dele: "Dette er MIN Muzongo!"

Det er hardt å være hvit i Afrika. Likevell er det et herlig land! For eksempel når man blir transportert i en tekkpakket taxi og ingen der ute på gata legger merke til deg. For eksempel når det er mørkt og du ikke kan se at folk glor på deg. Da er Afrika livet!