Et broderlig blogginnlegg!

Jeg har en storebror som jeg er fryktelig glad i! Joey! I fjord fikk jeg til jul at han og resten av familien kom på besøk til meg og Afrika.

Da jeg mottok telefon fra en nok litt irritertresepsjonist (som nok hadde mottatt for mange masete spørsmål om hvorfor bussen som skulle hente dem på flyplassen hadde reist uten å si ifra) om at nå var de her, måtte jeg løpe! Der nede stod den nok litt forvirra familien min <3 Å, så gla jeg er i dem! Gledestårene spratt og jeg har aldri kjent pappa klemme meg så hardt!

De neste elleve dagene ble fylt med dyrepark, kinesisk(t) nyttår, kunstgalleri, en heller ukomfortabel busstur, fjelltur og en dag hjemme i Ober Entebbe.

Hva vi gjorde, spilte ikke egentlig så stor rolle. De fikk se perlen i mitt hjerte, Uganda, og jeg fikke være sammen med  kremen av iskremen, familien Slåtto Jakobsen.
Jeg tror alle satte pris på turen, til tross for pappesker i hodet, for lite iskrem for pengene, en boda-tur som gikk hardt utover en gammel sykkel-boda-sjåfør og enda en avskjed.

Jul på Mombasa!

Etter infield i Nairobi, Kenya, dro en god gjeng til Mombasa på juleferie. Det var en fantastisk jul og jeg tror alle er enige i det!
Vi lå på stranda mange timer om dagen og prøvde å spise frokost i hagen. Desverre var det mange, svære apekatter i området som også var sultne. Dette har Vårin prøvd å illustrere på det midterste bildet.
Den tjuefemte desember, det vil si juleaften her i Afrika, var vi sammen med gatebarn hele dagen. Det var sterkt å se mindre gutter i slitte klær med ei flaske lim i handa. Jeg ble fortalt at noen av dem som lå å "sov" på bakken var for rusa til noen ting som helst. Men jeg så mye glede i øynene deres også og de savner oss visst veldig!
Takk for en fantastisk jul, Øst-Afrika-gjengen!

The girl next door

Marie Louise - jenta jeg har kjent i tre år, men aldri helt blitt kjent med. Men i Afrika skulle vi vise oss å bli godt kjent egentlig.
Marie Louise er alltid glad og smiler til ALLE boda boda-sjåførene i hele Uganda. Et frieri her og der er bare koselig! Hun liker gult, og det er veldig kult fordi det er positivitetens farge.

Ser at mange bloginnlegg på rad har blitt "takke-taler", men jeg skal ingen steder altså :) Vil bare at dere skal vite at jeg setter pris på dere. Og Marie Louise har gjort inntrykk på meg de siste månedene.

Jeg er glad i deg, Mary Lou <3 !

Heldig med den team-mate'n!

Til alle dere som ikke vet det; jeg har verdens beste team-mate! Kristine Vasland heter hun(Vasland uttales med to s'er: Vassland). Da vår kjære programleder, Øystein Ruud, gav oss beskeden om at vi skulle være på team var sjokket stort. Jeg, for min del, var instillt på å være på team med Kristine Møskeland og hadde ikke sett for meg noe som helst annet. 

Men meg og Kristine skulle gå bedre enn forventet. Jeg er veldig gla i den jenta! Hun har lært meg mye og til tross for at hun er det eneste hvite fjeset jeg ser her i Landsbyen min, ler vi hver dag og går aldri tom for noe å snakke om!

Village girls for ever :D ! <3

Men vi har ikke bare norske venner her i svarteste Afrika. Kristine og jeg har fått oss tre nydelige venninner som vi har blitt veldig glad i. Vi har lært dem å spille Ligretto og de har lært oss masse om ugandisk kultur og om Uandere. Nå er det for lenge siden vi har sett dem for de har juleferie. Men vi gleder oss veldig til de kommer tilbake til universitetet.
Like før vi reiste inviterte de oss på et "siste måltid" på internatrommet deres. Jentene bor i et veldig luftig hus sammen med førtifem andre jenter. De har en køye hver og rommene er separert med laken fra taket og ned. Hver dag får de posho(en slags hard, menmyk, sjeleaktisk masse som smaker vann) og bønner til middag. De fleste strever med å betale skolepengene, men jentene ville så gjerne invitere oss på et måltid med poteter i tomatsaus(veldig godt!).

Disse jentene er de beste, og ifølge norsk standard, kanskje de eneste vennene vi har. (Det er ikke helt sant, vi har venner i Focus-staben, men bare fordi de må. Det er forresten heller ikke helt sant, de må ikke, de vil, og vi liker Focus-staben veldig godt!)

Pannnekaker til frokost!

Det var en vakker adventsmorgen i Kampala city, Uganda. Ei lita landsbyjente våkna opp med gode nyheter og frelse i hjemlandet. Denne morgenen skulle bli en fantastisk morgen med amerikanske pannekaker og juletre på verandaen i steikende sol, midt i Afrika, sammen med ei ganske så urban byjente.

Glad i deg, Kristine! Du frisker opp min hverdag.

Livet er ikke fullt så herlig!

Dette er ikke akkurat dagen for å oppdatere bloggen. Det er for varmt i dette landet og jeg har spist for mye cassava som måtte komme opp igjen. Men jeg lover å blogge litt mer fremover! Kanskje kan jeg bruke denne dårlige dagen til å få noen sarkastiske blogginlegg om denne trygge verden jeg lever i. Blandt annet kan jeg jo blogge om bussturen hjem til Lira, der vi holdt på å velte. Eller helga i Mbale der vi så tjuver som ble banka opp(og sikkert drept) på gata. Eller noe... Vi har det fryktelig godt her i Uganda! Men ikke tenk på det, mamma, vi ber hver kveld. Jeg vet at jeg ikke skal dø i Uganda, Norge er og blir mitt fedreland <3

Skal se om jeg kan få lasta opp noen bilder og litt oppdateringer på dette altfor raske nettet vårt :D Savner dere der hjemme! =)

Hilsen den altfor glade, sarkastiske, varme og tørre Uganda-Sofie!