I pottemakerens henderJeg ligger på senga, vekket av naboens hane og en solstråle som sikter seg inn i øyekroken min. For å drøye morgentimene litt finner jeg frem Tomm Kristiansens bok om Afrika. Mens jeg leser om Sør-Afrikas demokrati hører jeg de innfødte begynne sine daglige gjøremål utenfor.
Uten egentlig å ense det hører jeg en unge som gråter, lokalspråket som blir formulert i et litt strengt tonefall(det høres alltid ut som de krangler når de snakker sammen) og en gjeter som gjeter kuene sine. Etter hvert kobler jeg sammen lydene og reiser meg fort opp for å finne ut om min hypotese stemmer. Til min store skrekk gjør den det: En Afrikansk kvinne som slår ungen sin med en bambusstang og en unge som gråter.
Men dette er Afrika, og etter seks måneder i Uganda, Øst-Afrika, ser jeg at dette er ikke barnemishandling eller en skrekkelig verden. Dette er bare en virkelighet som er annerledes fra den jeg har vokst opp i. Den er ikke vond eller god, men annerledes. I bibelen blir vi skildret som leirkar og Vår Herre, som Pottemakeren. Ofte sier vi til Vår Herre: ”Form meg, Herre! Gjør meg til den du vil at jeg skal være.” Men så fort Pottemakeren setter oss under klemma, roper vi: ”Nei, nei! Jeg er ikke klar for det enda!” Og Vår Herre som har skapt oss med fri vilje, lar oss ligge
Hver gang vi går på møtene, møter de oss med vennelige hilsener og takk for at vi kommer på besøk. Vi blir behandlet som kjendiser, og alle ungene vil ta på en hvit person. Jeg klarer ikke forstå hva som eg så spesielt med meg, barna løpet uhemmet ut i gatene for å se oss, mens ungdommene tar litt avstand fra oss fordi vi er over deres nivå. Hvorfor har verden gjort oss til så mye mer enn disse afrikanerne, når vi er like mye? Uganda er som en stor familie, og alle har nok kjærlighet for en til. De deler på det de har, og det er en selvfølge at alle er invitert. Uganderne har utrolig mye nestekjærlighet, og det vil jeg lære av dem, og ta med meg med hjem til Norge. Jeg vil være som en afrikaner, med nok kjærlighet til alle som jeg møter, og lære og dele det jeg har.
Både fysiske og psykiske utfordringer møtte meg, men etter en runde i Pottemakerens hender kjennes det godt å være forandret likevel.
