Valgdagen!

Det er tid for valg av ny president i Uganda nå! Det vil si det var, for noen dager siden. Litt bakgrunnshistorie: Museveni har hatt maktent siden 1986 da han overtok landet med et statskupp mens Obote var utenlands. Feigt.   Siden har han vunnet alle valgene, mer eller mindre med juks. Feigt. I år var alles store bekymring om Museveni ville bli gjenvalgt, eller om landet ville stå opp mot sin leder.

Gatene var stille. Selv om det var mange folk for oss, var gatene nesten folketomme til å være Uganda. Vi reiste opp til landsbygda. Krisitne var litt redd: "for tenk om vi må evakueres! Da får vi jo ikke med oss kjolene som vi har levert til skredderene!" Haha, jeg lo! Det er liksom ikke hennes jobb å bekymre seg for det, så det ble så søtt. Uansett, på landsbygda ble vi tatt med til en av stemme"lokalene" for å se hvordan det ble gjort. En hyggelig sikkerhetsvakt tok oss med på runden og viste oss hvordan vi skulle krysse av tre forskjellige presoner; president, kvennelig medlem av parlamentet og mannlig medlem av parlamentet.

Vi kjente hjertet dunke litt ekstra da en av mennene i registrasjonen spurte høyt og strengt om Kristine kunne identifisere seg. Først lo vi litt fordi vi ikke forstod, men så skjønte vi at han var dønn seriøs. Vi så på hverandre litt usikkert. "Nei, vi kan ikke det". "Neivell, hva gjør dere her? Dere får to minutter på å komme dere ut."

Ai ai ai! Men det gikk veldig bra altså. Bare en misforståelse, sikkert.

Siden gikk vi hjem :) På TV så vi at uganderne ikke hadde reist seg mot sin leder. Museveni går på for fem år til med sine 86 år og 68 prosen av stemmene.
                                      

Pizza!

Jeg har glemt å blogge om første gang vi lagte pizza! Hvordan kunne jeg!? La meg fortelle deg:

Det skjedde i de dager, at det gikk ut bud fra Hald Internasjonale senter at Sofie Slåtto Jakobsen skulle til Uganda. Dette skjedde mens Inger Johanne var landshøvding i Syria.

Sofie dro da fra byen Flekkefjord i Norge ned til Uganda, Davids by Betlehem, Lira, siden hun var av Elukus hus og ætt, for å la seg studere sammen med sin trolovede Kristine, som ikke venter barn, men som venter på meg. Mens vi var der kom tiden for å lage pizza. Vi lagde vår pizza, den førstefødte, la den i en krybbe, jeg mener på kusjitovnen vår, og svøpte den i fyll og ost.

Det var noen naboer i nærheten som var ute og vasket sitt tøy. Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy. Med ett stod en Herrens engel foran dem. Engelen sa: "Frykt ikke. For jeg forkynner dere en stor glede! I dag er det bakt dere en pizza. Og dette skal dere ha til tegn: Det står i stua til Mzunguene, svøpt i tomater, ikke-ferdig-kokt mais, grønn paprika og en seig gaudaost.

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare som sang: "Ære være Gud i det høyeste! Og takk for maten!"

Velbekomme!

Kristine og Sofie på nye eventyr! Det begynte med at vi ble invitert i graduation-selskap til en kompis. Dette er veldig stort i Afrika, så vi ville gjøre en innsats for å være med på begivenheten.

Planen var å reise lørdagsmorgen og være i Mbale så vi hadde noen timer der før det ble mørkt. Innledningen til den setningen sier deg sikkert at slik ble det ikke.

Alarmen ringte. Jeg slo den av i søvne. Vi sover litt til. Klokka blir ni. De andre i huset har stått opp nå. Klokka blir ti. De fleste i huset har dratt på jobb. Klokka tikker. Mor i huset lurer på om vi i det hele tatt er i live. Vi forlater redet noen timer etter planen.

Vi hopper rett inn i en minibuss som, som vanlig, blir for full. Litt urutinert, men strømmen har vært borte i en dag har vi kritisk batteri på telefonen begge to. Vi ankommer Mbale og får signalisert til en kompis at vi er around. Han foreslår at vi går og tar noe å drikke mens vi planlegger morgendagen, før vi kan gå dit vi har tenkt å overnatte. ”Ja, det var det vi tenkte litt på ser du. Vi har ikke egentlig noe sted å sove.”

                Jaja, men da blir det en interessant natt i villagen. En halvtime på en motorsykkel-boda i mørket. Vi blir litt skeptiske etter ti minutter pause i mørket, alene med denne boda-mannen. Ikke forstår vi hvorfor vi står der heller. Han forstår lite engelsk. Men det er jo en trygg verden så…

                Vi ankommer villagen og får ei bøtte for å gå og dusje. Dette var da ikke noe nytt for oss, blir deilig med en dusj… ute… under palmetreet… i månelys… … deilig…

                Strømmen er så klart borte så vi blir sittende med et telys å vente på maten. Stille. Mørkt. Det er en rotte i sofaen! Jeg er ikke redd for rotter altså! Vi har blitt vandt med dem siden de er en del av familien i Lira, Ober Entebbe. Men… Den er inni sofaen. Og det er mørkt. Og du har ingen som helst kontroll på når den vil angripe!

                Pisse, pusse, dusje. Klar for senga. Heldige er vi to, KrisN’Såof, som får dele alt. Sister. Vi pakker oss inn i nettingen. For å tøffe meg litt, og siden jeg legger meg først, tilbyr jeg meg å legge meg innerst. Dette er altså rottas territorium. Jeg slipper i alle fall å slokke lyset.

Dette er herved den verste natta i mitt liv. RottENE har full fest på rommet vårt, flasker blir velta, pappesker blir herja med og KrisN’Såof blir angrepet. Takk til Micheal som har fortalt oss hvordan rottene opererer: ”Først sniker de seg innpå, så snager de, så når du tror du våkner, blåser de slik at du sovner, så gnager de, så tror du du våkner, men da blåser de, så sovner du, så våkner du og halve tåa di er borte. Hahaha!” Ha-ha-HA! Flere ganger måtte jeg sette meg opp i senga, myggnettingen forsvant, Kristine snorker videre, rotta danser runddans på føttene mine. Ai ai ai!

Vi fikk ikke lov å sove lengre enn åtte, sa kompisen vår, men det trodde han ikke ville bli noe problem. Det vanligste var å stå opp fem, så åtte må være lenge nok. Ni-halv-ti-god-morgen. Heldigvis ble morgendagen min reddet av en truck(lastebil som de laster fulle(overfulle) av mennesker) som ville ta oss inn til byen og Kristine som lever afrikalivet helt ut med skaut og deilig misjonærstil.

”Det er best å være tidlig ute, vi skal jo tross alt ha med kaka til festen.” ”Dere trenger ikke dusje, vaske håret, sminke dere nå, de blir ødelagt av støvet til vi kommer frem likevel.” ”Det tar bare en time å kjøre ut og vi skal kjøre en skikkelig mzungu-bil!”

Festen begynner tre, og klokka ett er vi på vei. Bra planlagt til å være Afrika altså! Det lille lys jeg har, han er min sang og min glede, hvilken venn vi har i Jesus,  Han har åpnet perleporten fyller lasteplanet på vei opp. Turen ta aldri slutt. Vi må spør om veien og ALLE peker videre frem. ”Fortsett på denne veien et stykke til.” TRE OG EN HALV TIME tok det. Vi burde jo ha sett det komme.

Endelig kommer vi frem og festen er allerede i full gang. Heldigvis er det ikke noen diskré ankomst vi får. Alle stormer bort til lasteplanet for å se på Mzunguene: ”En slik en har vi aldri sett, den er jo helt hvit!” Jammen flaks at vi får sitte på første benk på ”scenen” da! Flott at alle ser på oss og ikke hedersgjesten eller taleren. Enda bedre blir det. For vi må holde tale! Skulle sett det komme.

Endelig er det mat og mens vi sitter i en time og venter kommer alle barna(barn fra hele landsbyen og i milevis omkrets) og stille seg rundt oss for å se på ett eller annet, vet ikke om det er de hvite kanskje, mulig, vet ikke, kanskje lite sannsynlig, kanskje?

Etter noen kilometer spiringene etter bilen, er det slutt på moroa for dem. Det blir en nydelig lovsangstur hjem og vi har plukket opp noen nye Mzunguer.

Ut å dusje under palmetreet igjen før enda en vidunderlig natt med rottene mine.

Bare sånn for å sette enda mer afrikansk preg over helga vår bestemmer vi oss for å overnatte en natt til i Mbale. Våre kjære brødre Anders og Øystein får besøk. Spillvake, bakevake, filmvake, vakevake, bakevake, Andersvake.

Halv tre neste dag: ”Nå tror jeg vi må dra.” ”Ja.” Halv fem: ”Kan vi komme tilbake, bussen har dratt?” Heldigvis er vi ikke dumme, men de hadde nesten sendt oss til Kampala de bussjåførene. Spillvake, bakevake, filmvake, vakevake, bakevake, Andersvake.

Halv sju neste dag: ”Nå tror jeg vi må dra.” ”Ja.” Halv åtte: ”Det er ikke plass til flere her inne nå! Ser du ikke det!?”

This is Africa <3 !

Byrllup!

 Mens vi like gjerne var i hovedstaten gikk vi i et bryllup. Og det var fint! Det var så fint! Kjempesøt brud og dekorert med rosa og hvit. Det er egentlig ikke noe som er verdt å blogge om, men bare på grunn av den rosa pynten og lysene i taket må jeg blogge om det likevell. 

Jeg hadde til og med på meg rosa kjole og følte at jeg levde i den barbie-verdenen den kvelden. Det var et bryllup som alle andre, kjedelige og langtrukkne, men jeg hadde så mye rosa, lilla og lys å se på, så jeg     skikkelig storkoste meg!

Tid for retreat!

Vi fikk beskjed om å pakke pass og komme til Kampala nok en gang. Med et lite håp om å reise til et fremmedland pakket vi oss på bussen.

Desverre var det ikke Kenya eller Tanzania som ventet oss, men noe vel så bra: BANANA VILLAGE! ENTEBBE ZOO og nok en gang kremen av Uganda.

Vår alles kjære Gillian samlet inn litt penger her og der, som forresten ikke er bare bare, og sendte ungdomsarbeiderne i FOCUS på retreat. Alle trodde vi skulle til det vanlige leirstedet hvor man dusjer i balje og tisser i et hull i bakken. Til alles store overraskelse og glede svingte bilen inn til et lite, vakkert sted kaldt Banana Village.

I Banana Village er det svømmebasseng, trampoline, reiktestativ og villhester. Vi koste oss i Victoria sjøen og i dyreparken. Vi er så takknemlrige for FOCUS-gjengen at jeg tror ikke jeg får blogga nok om det! De er de mest normale(utifra norsk normal) menneskene i hele Uganda. De minner meg om meg selv... :) xD

Tusen takk, Gillian! Vi setter utrolig pris på at du gav oss en STEM retreat!

 

 

Min øyensten

Dette er nabogutten vår, Peter Pan. Det er i alle fall det vi kaller han. Om han er en gutt som aldri vil bli voksen, slik som Peter Pan i eventyrland, vet vi ikke enda, men han er en fantastisk liten gutt som har stjålet mitt hjerte, nettopp slik som Peter Pan fra eventyrland.

Han snakker ikke mye, men når vi leker sammen synger han og ler. Her en dag hadde han fått iskrem og var helt vill! Jeg har aldri sett han sånn før. Men så fikk han roet seg litt og plutselig var det en dam under stolen der han satt.

<3

Mzungo-besøk i villagen!

               Marie Louise og Naomi er stadig på reisefot virker det som, og endelig var det vår tur. Vi bestemte oss for å ta dem med på de severdighetene som er her i Lira for en ekte nordmann: Pizza og fjelltur!

                La meg fortelle deg litt mer om denne fjellturen, for da fikk vi virkelig utfordret denne trygge verdenen jeg lever i! Vi har nemlig vært her før. Jeg og Kristine og noen innfødte. Jeg har til og med tatt med meg familien opp dit! Men aldri har vi gått til topps. Det er nemlig geriljasoldater der! Kanskje ikke gerilja, det vet jeg ikke helt hva innebærer, men hørtes jo litt voldsomt ut.

                Som sagt har jeg aldri gått opp til disse krigerne, men så klart måtte ML bare gå litt lengre. Og litt lengre. Helt til vi så noen ungdommer i rosa skjorte og litt sånn. Ai ai ai, nå bærer det rett vest med oss!

                Men det var ingen geriljaer. De gikk bare på tur de også. Men da er det vel trygt å gå litt lengre da? ”Her er det fint J ”

                ”Jeg går bare opp og ser, jeg!” – Mare Louise. Hvem ellers? Går alle går en, vi kan da ikke la henne gå alene.

                Og der, helt på toppen, helt på tuppen – hæren. Eller, i alle fall en gerilja i bar overkropp. Eller, soldat, eller gutt eller noe. ”Kopa ango!”(what’s up?) ”Kope!”(ingenting) ”We’re just going to sit here!”

Tålig trygt i alle fall. 

 

 

                                         

Vi er på Fjelltun, ja vi er på leir! Fjelltun? Em, McDonnals?

FOCUS-gjengen er en fantastisk gjeng! Kremen av Uganda. Og nå er det tid for leir. Eller leir og leir. Jeg tror kanskje det egentlig var noe sånn som årsmøte eller noe, men det ble en fin leir!  Møtene vet jeg ikke hva handlet om, for det var bare innviklet snakk om mål og visjon og noe sånn, men jeg tror ikke egentlig det var så viktig at Sofie bidrog. Ikke Kristne og Phiona heller.

Bading i Victoria-lake, photo shot(hvordan staves det?) og de beste vennenne vi har i Uganda. Det ble en opptur!

Et broderlig blogginnlegg!

Jeg har en storebror som jeg er fryktelig glad i! Joey! I fjord fikk jeg til jul at han og resten av familien kom på besøk til meg og Afrika.

Da jeg mottok telefon fra en nok litt irritertresepsjonist (som nok hadde mottatt for mange masete spørsmål om hvorfor bussen som skulle hente dem på flyplassen hadde reist uten å si ifra) om at nå var de her, måtte jeg løpe! Der nede stod den nok litt forvirra familien min <3 Å, så gla jeg er i dem! Gledestårene spratt og jeg har aldri kjent pappa klemme meg så hardt!

De neste elleve dagene ble fylt med dyrepark, kinesisk(t) nyttår, kunstgalleri, en heller ukomfortabel busstur, fjelltur og en dag hjemme i Ober Entebbe.

Hva vi gjorde, spilte ikke egentlig så stor rolle. De fikk se perlen i mitt hjerte, Uganda, og jeg fikke være sammen med  kremen av iskremen, familien Slåtto Jakobsen.
Jeg tror alle satte pris på turen, til tross for pappesker i hodet, for lite iskrem for pengene, en boda-tur som gikk hardt utover en gammel sykkel-boda-sjåfør og enda en avskjed.

Jul på Mombasa!

Etter infield i Nairobi, Kenya, dro en god gjeng til Mombasa på juleferie. Det var en fantastisk jul og jeg tror alle er enige i det!
Vi lå på stranda mange timer om dagen og prøvde å spise frokost i hagen. Desverre var det mange, svære apekatter i området som også var sultne. Dette har Vårin prøvd å illustrere på det midterste bildet.
Den tjuefemte desember, det vil si juleaften her i Afrika, var vi sammen med gatebarn hele dagen. Det var sterkt å se mindre gutter i slitte klær med ei flaske lim i handa. Jeg ble fortalt at noen av dem som lå å "sov" på bakken var for rusa til noen ting som helst. Men jeg så mye glede i øynene deres også og de savner oss visst veldig!
Takk for en fantastisk jul, Øst-Afrika-gjengen!

The girl next door

Marie Louise - jenta jeg har kjent i tre år, men aldri helt blitt kjent med. Men i Afrika skulle vi vise oss å bli godt kjent egentlig.
Marie Louise er alltid glad og smiler til ALLE boda boda-sjåførene i hele Uganda. Et frieri her og der er bare koselig! Hun liker gult, og det er veldig kult fordi det er positivitetens farge.

Ser at mange bloginnlegg på rad har blitt "takke-taler", men jeg skal ingen steder altså :) Vil bare at dere skal vite at jeg setter pris på dere. Og Marie Louise har gjort inntrykk på meg de siste månedene.

Jeg er glad i deg, Mary Lou <3 !

Heldig med den team-mate'n!

Til alle dere som ikke vet det; jeg har verdens beste team-mate! Kristine Vasland heter hun(Vasland uttales med to s'er: Vassland). Da vår kjære programleder, Øystein Ruud, gav oss beskeden om at vi skulle være på team var sjokket stort. Jeg, for min del, var instillt på å være på team med Kristine Møskeland og hadde ikke sett for meg noe som helst annet. 

Men meg og Kristine skulle gå bedre enn forventet. Jeg er veldig gla i den jenta! Hun har lært meg mye og til tross for at hun er det eneste hvite fjeset jeg ser her i Landsbyen min, ler vi hver dag og går aldri tom for noe å snakke om!

Village girls for ever :D ! <3