Men vi har ikke bare norske venner her i svarteste Afrika. Kristine og jeg har fått oss tre nydelige venninner som vi har blitt veldig glad i. Vi har lært dem å spille Ligretto og de har lært oss masse om ugandisk kultur og om Uandere. Nå er det for lenge siden vi har sett dem for de har juleferie. Men vi gleder oss veldig til de kommer tilbake til universitetet.
Like før vi reiste inviterte de oss på et "siste måltid" på internatrommet deres. Jentene bor i et veldig luftig hus sammen med førtifem andre jenter. De har en køye hver og rommene er separert med laken fra taket og ned. Hver dag får de posho(en slags hard, menmyk, sjeleaktisk masse som smaker vann) og bønner til middag. De fleste strever med å betale skolepengene, men jentene ville så gjerne invitere oss på et måltid med poteter i tomatsaus(veldig godt!).

Disse jentene er de beste, og ifølge norsk standard, kanskje de eneste vennene vi har. (Det er ikke helt sant, vi har venner i Focus-staben, men bare fordi de må. Det er forresten heller ikke helt sant, de må ikke, de vil, og vi liker Focus-staben veldig godt!)