Kristine og Sofie på nye eventyr! Det begynte med at vi ble invitert i graduation-selskap til en kompis. Dette er veldig stort i Afrika, så vi ville gjøre en innsats for å være med på begivenheten.

Planen var å reise lørdagsmorgen og være i Mbale så vi hadde noen timer der før det ble mørkt. Innledningen til den setningen sier deg sikkert at slik ble det ikke.

Alarmen ringte. Jeg slo den av i søvne. Vi sover litt til. Klokka blir ni. De andre i huset har stått opp nå. Klokka blir ti. De fleste i huset har dratt på jobb. Klokka tikker. Mor i huset lurer på om vi i det hele tatt er i live. Vi forlater redet noen timer etter planen.

Vi hopper rett inn i en minibuss som, som vanlig, blir for full. Litt urutinert, men strømmen har vært borte i en dag har vi kritisk batteri på telefonen begge to. Vi ankommer Mbale og får signalisert til en kompis at vi er around. Han foreslår at vi går og tar noe å drikke mens vi planlegger morgendagen, før vi kan gå dit vi har tenkt å overnatte. ”Ja, det var det vi tenkte litt på ser du. Vi har ikke egentlig noe sted å sove.”

                Jaja, men da blir det en interessant natt i villagen. En halvtime på en motorsykkel-boda i mørket. Vi blir litt skeptiske etter ti minutter pause i mørket, alene med denne boda-mannen. Ikke forstår vi hvorfor vi står der heller. Han forstår lite engelsk. Men det er jo en trygg verden så…

                Vi ankommer villagen og får ei bøtte for å gå og dusje. Dette var da ikke noe nytt for oss, blir deilig med en dusj… ute… under palmetreet… i månelys… … deilig…

                Strømmen er så klart borte så vi blir sittende med et telys å vente på maten. Stille. Mørkt. Det er en rotte i sofaen! Jeg er ikke redd for rotter altså! Vi har blitt vandt med dem siden de er en del av familien i Lira, Ober Entebbe. Men… Den er inni sofaen. Og det er mørkt. Og du har ingen som helst kontroll på når den vil angripe!

                Pisse, pusse, dusje. Klar for senga. Heldige er vi to, KrisN’Såof, som får dele alt. Sister. Vi pakker oss inn i nettingen. For å tøffe meg litt, og siden jeg legger meg først, tilbyr jeg meg å legge meg innerst. Dette er altså rottas territorium. Jeg slipper i alle fall å slokke lyset.

Dette er herved den verste natta i mitt liv. RottENE har full fest på rommet vårt, flasker blir velta, pappesker blir herja med og KrisN’Såof blir angrepet. Takk til Micheal som har fortalt oss hvordan rottene opererer: ”Først sniker de seg innpå, så snager de, så når du tror du våkner, blåser de slik at du sovner, så gnager de, så tror du du våkner, men da blåser de, så sovner du, så våkner du og halve tåa di er borte. Hahaha!” Ha-ha-HA! Flere ganger måtte jeg sette meg opp i senga, myggnettingen forsvant, Kristine snorker videre, rotta danser runddans på føttene mine. Ai ai ai!

Vi fikk ikke lov å sove lengre enn åtte, sa kompisen vår, men det trodde han ikke ville bli noe problem. Det vanligste var å stå opp fem, så åtte må være lenge nok. Ni-halv-ti-god-morgen. Heldigvis ble morgendagen min reddet av en truck(lastebil som de laster fulle(overfulle) av mennesker) som ville ta oss inn til byen og Kristine som lever afrikalivet helt ut med skaut og deilig misjonærstil.

”Det er best å være tidlig ute, vi skal jo tross alt ha med kaka til festen.” ”Dere trenger ikke dusje, vaske håret, sminke dere nå, de blir ødelagt av støvet til vi kommer frem likevel.” ”Det tar bare en time å kjøre ut og vi skal kjøre en skikkelig mzungu-bil!”

Festen begynner tre, og klokka ett er vi på vei. Bra planlagt til å være Afrika altså! Det lille lys jeg har, han er min sang og min glede, hvilken venn vi har i Jesus,  Han har åpnet perleporten fyller lasteplanet på vei opp. Turen ta aldri slutt. Vi må spør om veien og ALLE peker videre frem. ”Fortsett på denne veien et stykke til.” TRE OG EN HALV TIME tok det. Vi burde jo ha sett det komme.

Endelig kommer vi frem og festen er allerede i full gang. Heldigvis er det ikke noen diskré ankomst vi får. Alle stormer bort til lasteplanet for å se på Mzunguene: ”En slik en har vi aldri sett, den er jo helt hvit!” Jammen flaks at vi får sitte på første benk på ”scenen” da! Flott at alle ser på oss og ikke hedersgjesten eller taleren. Enda bedre blir det. For vi må holde tale! Skulle sett det komme.

Endelig er det mat og mens vi sitter i en time og venter kommer alle barna(barn fra hele landsbyen og i milevis omkrets) og stille seg rundt oss for å se på ett eller annet, vet ikke om det er de hvite kanskje, mulig, vet ikke, kanskje lite sannsynlig, kanskje?

Etter noen kilometer spiringene etter bilen, er det slutt på moroa for dem. Det blir en nydelig lovsangstur hjem og vi har plukket opp noen nye Mzunguer.

Ut å dusje under palmetreet igjen før enda en vidunderlig natt med rottene mine.

Bare sånn for å sette enda mer afrikansk preg over helga vår bestemmer vi oss for å overnatte en natt til i Mbale. Våre kjære brødre Anders og Øystein får besøk. Spillvake, bakevake, filmvake, vakevake, bakevake, Andersvake.

Halv tre neste dag: ”Nå tror jeg vi må dra.” ”Ja.” Halv fem: ”Kan vi komme tilbake, bussen har dratt?” Heldigvis er vi ikke dumme, men de hadde nesten sendt oss til Kampala de bussjåførene. Spillvake, bakevake, filmvake, vakevake, bakevake, Andersvake.

Halv sju neste dag: ”Nå tror jeg vi må dra.” ”Ja.” Halv åtte: ”Det er ikke plass til flere her inne nå! Ser du ikke det!?”

This is Africa <3 !