mandag 21. mars 2011

Den dagen jeg glemte meg selv...

Vi stod og venta på bussen her en dag. Det var da jeg så han. Han hvite, den Mzungoen. Jeg undret meg over hva denne ensomme Mzungoen gjorde her. Helt alene i et fremmed land, blant alle disse menneskene av et annet folkeslag. Jeg glemte helt at jeg ikke er av dette folkeslaget jeg heller!

onsdag 16. mars 2011

Da vi betalte en mann for å kjøre oss til Kongo!

Ironisk overskrift, sant? Men det å betale en mann for å kjøre oss et sted er faktisk en business i Uganda og andre Øst-Afrikanske land.

Uansett; vi måtte til Kongo for å gjøre noen ærend så vi betalte en mann på motorsykkel for å kjøre oss til grensa og fikk stempla ut det gamle visumet. Så gikk vi over til ingenmannsland og etter hvert til Kongo. Vi fikk lov å komme inn i Kongo og registrerte oss to plasser. Den ene plassen kom det en stor, tykk politimann inn for å inspisere. Heldigvis stod jeg sånn halvveis gjemt bak døra i min egen trygge verden. Men Krisitne, som dessverre hadde tatt på seg en stroppeløs kjole, stod midt i døråpningen og fikk gjennomgå med noen harde blikk.

Så betalte vi noen andre motorsykkelmenn for å kjøre oss til immigrasjonskontoret i Kongo. Her skulle vi få Kongosk visum og det skulle koste oss 50 dollar. Men det gjorde det ikke. Hvis du søker Kongo opp på Google er nok det første ordet som kommer opp ”korrupsjon”, så det sier jo litt om det som ventet oss på immigrasjonskontoret. Tredobbel pris ville de ha oss til å betale.
Vi reiste bare tilbake til Uganda igjen. 
På hjemveien møtte vi en ulykke. Du vet de har slike lastebilder som de laster med altformye ting og mennesker. En slik lastebil hadde velta og mennesker og egg lå strødd utover. Det var tydelig at vi var de første til åstedet. Lengre nedi veien så vi landsbyfolk som kom løpende med greiner i hendene. Jeg tror noen av dem var en så kaldt ”witchdoktor”.
Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne. Eller hva jeg skulle gjøre. Vi fikk sendt noen til sykehus på motorsyklene våre, og flere forbipasserende tok med seg barna og de med størst skade.
Det var hardt å se nye lastebilder lastet like fullt da vi kom tilbake til byen. Tenk om de visste hva fremtiden ville bringe? Jeg har tidligere vært kjempegira på å kjære en slik lastebil, men nå skal jeg aldri i mitt liv gjøre det!

Dette er sikkert det mest seriøse bloginnlegget jeg har skrevet. Men det var faktisk en veldig seriøs tur. 

fredag 11. mars 2011

Storbyjenter til OberEntebbe!

Endelig skulle vi få besøk av fire gode venninner fra Kampala, Ugandas hjerte. Fylt av undring og spenning (og irritasjon over å ikke få lov til å lage all maten selv) begynte vi å stelle i stand til våre gjester.
Telefonen ringer og jeg hopper på en sykkelboda! Der står dem med solbriller, vifte, fansy vesker og øredobber – du kan lukte dem på mils avstand!
Jeg tar dem med hjem og viser dem stolt vårt ugandiske hjem. Jeg trodde at femti prosent av besøket var ugandere, men nå er jeg ikke sikker. Skulle tro dem var fra Statene alle sammen. Jeg vet ikke om det er meg eller dem det er noe galt med.
La meg fortelle deg litt om disse jentene; de er helt fantastiske!
Vi spiser taco, spiller Ligretto og danser i regnet. På gudstjenesten hadde de nemlig bedt om regn denne søndagsmorran.
Takk for besøket, jenter!




Ut på tur aldri sur!

Kristine og Sofie på nye eventyr nok en gang! Denne gangen til Njetta Mountain. Vi hadde bakt grovbrød en dag i forveien og tok med oss både mangoer og bananer. På toppen av fjellet skulle vi bruke morgentimene til refleksjon og undring over moderjords store mysterier.

På vei opp ser vi apekatter som også nyter morgentimene på det bare fjellet. Viktig bakgrunnsinformasjon: Jeg har vært på fjellet før, men aldri sett aper der. Jeg har IKKE god erfaring med slike apekatter etter å ha blitt frarøvet en del frokoster i Mombasa.

Harmonien ble kortvarig. Vi fant oss en rolig plass, tok frem lunsjen og av skoa. Vi hadde nettopp kommet i gang med litt refleksjoner, så er det liksom noe som kommer susende mot oss fra bak. Og der, rett over hodene våre, snurtet en ørn! Flott! Nå blir vi angrepet!

Vi kommer oss ned i en fart, litt lengre nede er det sikkert trygt. Vi var sikkert bare over på deres territorium.
Men sannelig går ikke ørnene i forsvarsposisjon her også! Vi trekker oss enda en etappe ned. Her møter vi en av barnearbeiderne. Han pleier å hugge stien her, og jeg har møtt han før. Han sier at de ikke er farlige, og når de for tredje gang vil sette klørne i Mzungoene, går han oss i forsvar.

Jeg overdriver kanskje litt når jeg sier ”sette klørne i”, men det var stort sett, nesten det som skjedde…

Og ja! Det som egentlig gjorde hele poenget med dette inlegget; Jeg glemte batteriet! Jeg tok med meg DEN STORE veska MED KAMERA oppi, HELE VEIEN opp der og fant ut at jeg hadde glemt batteriet! Det blir et kjedelig blogginnlegg for deg å lese nå, uten bilde. Flaks at du er ferdig!

En helt vanlig dag på jobben

Jeg sitter på kontoret og skriver. Det bråker utenfor som vanlig. Kirka skal males, traktorene skal repareres, veggene ska restaureres, gutta gatelangs skal vaske seg og snakke høyt om noe jeg ikke forstår.
Men så hører jeg noe annet. Noe mer enn vanlig. Jeg kikker ut gjennom en glipe mellom veggen og vindusskjermen(vindusskjermen, jeg vet ikke om det er rikstig ord, men vinduet kan du liksom ikke se ut gjennom om du ikke åpner det. Forstår du?).  Jeg ser soldater (eller sikkerhetspoliti?) som løper mot et eller annet med geværet i handa.
Hjertet dunker litt fortere. Jeg hører folkemengden rope, jage eller demonstrere. Litt rådvill går jeg frem og tilbake i kontoret mitt. Skal jeg gå ut? Er det risikabelt? Men hva er det egentlig som foregår?
Jeg går tilbake til vindusglipen min. Folkemengde.
Jeg går over til pastorens kontor. ”Hører du det? Bråket"?”  "Ja, men de gateguttene er alltid der. Ikke noe å bry seg om.” ”Nei, det er ikke det. En demonstrasjon eller noe”
Pastorene kommer seg opp etter hvert. ”Skjer det virkelig noe i denne byen?” Vi våger oss ut på plassen.
”De jager bare gatebarna. Opp der, bak der skal de! Hehe, ingenting å tenke på.” Ingenting å tenke på? Jeg syns kanskje ikke det er ”ikke noe å tenke på"!  Hva slags verden er dette da?
Alt er liksom så relativt her i Afrika… Jeg vet ikke jeg…