En helt vanlig dag på jobben

Jeg sitter på kontoret og skriver. Det bråker utenfor som vanlig. Kirka skal males, traktorene skal repareres, veggene ska restaureres, gutta gatelangs skal vaske seg og snakke høyt om noe jeg ikke forstår.

Men så hører jeg noe annet. Noe mer enn vanlig. Jeg kikker ut gjennom en glipe mellom veggen og vindusskjermen(vindusskjermen, jeg vet ikke om det er rikstig ord, men vinduet kan du liksom ikke se ut gjennom om du ikke åpner det. Forstår du?).  Jeg ser soldater (eller sikkerhetspoliti?) som løper mot et eller annet med geværet i handa.

Hjertet dunker litt fortere. Jeg hører folkemengden rope, jage eller demonstrere. Litt rådvill går jeg frem og tilbake i kontoret mitt. Skal jeg gå ut? Er det risikabelt? Men hva er det egentlig som foregår?

Jeg går tilbake til vindusglipen min. Folkemengde.

Jeg går over til pastorens kontor. ”Hører du det? Bråket"?”  "Ja, men de gateguttene er alltid der. Ikke noe å bry seg om.” ”Nei, det er ikke det. En demonstrasjon eller noe”

Pastorene kommer seg opp etter hvert. ”Skjer det virkelig noe i denne byen?” Vi våger oss ut på plassen.

”De jager bare gatebarna. Opp der, bak der skal de! Hehe, ingenting å tenke på.” Ingenting å tenke på? Jeg syns kanskje ikke det er ”ikke noe å tenke på"!  Hva slags verden er dette da?

Alt er liksom så relativt her i Afrika… Jeg vet ikke jeg…