Uansett; vi måtte til Kongo for å gjøre noen ærend så vi betalte en mann på motorsykkel for å kjøre oss til grensa og fikk stempla ut det gamle visumet. Så gikk vi over til ingenmannsland og etter hvert til Kongo. Vi fikk lov å komme inn i Kongo og registrerte oss to plasser. Den ene plassen kom det en stor, tykk politimann inn for å inspisere. Heldigvis stod jeg sånn halvveis gjemt bak døra i min egen trygge verden. Men Krisitne, som dessverre hadde tatt på seg en stroppeløs kjole, stod midt i døråpningen og fikk gjennomgå med noen harde blikk.
Så betalte vi noen andre motorsykkelmenn for å kjøre oss til immigrasjonskontoret i Kongo. Her skulle vi få Kongosk visum og det skulle koste oss 50 dollar. Men det gjorde det ikke. Hvis du søker Kongo opp på Google er nok det første ordet som kommer opp ”korrupsjon”, så det sier jo litt om det som ventet oss på immigrasjonskontoret. Tredobbel pris ville de ha oss til å betale.
Vi reiste bare tilbake til Uganda igjen.
På hjemveien møtte vi en ulykke. Du vet de har slike lastebilder som de laster med altformye ting og mennesker. En slik lastebil hadde velta og mennesker og egg lå strødd utover. Det var tydelig at vi var de første til åstedet. Lengre nedi veien så vi landsbyfolk som kom løpende med greiner i hendene. Jeg tror noen av dem var en så kaldt ”witchdoktor”.
Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne. Eller hva jeg skulle gjøre. Vi fikk sendt noen til sykehus på motorsyklene våre, og flere forbipasserende tok med seg barna og de med størst skade.
Det var hardt å se nye lastebilder lastet like fullt da vi kom tilbake til byen. Tenk om de visste hva fremtiden ville bringe? Jeg har tidligere vært kjempegira på å kjære en slik lastebil, men nå skal jeg aldri i mitt liv gjøre det!
Dette er sikkert det mest seriøse bloginnlegget jeg har skrevet. Men det var faktisk en veldig seriøs tur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar