En liten refleksjon

I pottemakerens hender

Jeg ligger på senga, vekket av naboens hane og en solstråle som sikter seg inn i øyekroken min. For å drøye morgentimene litt finner jeg frem Tomm Kristiansens bok om Afrika. Mens jeg leser om Sør-Afrikas demokrati hører jeg de innfødte begynne sine daglige gjøremål utenfor.

                Uten egentlig å ense det hører jeg en unge som gråter, lokalspråket som blir formulert i et litt strengt tonefall(det høres alltid ut som de krangler når de snakker sammen) og en gjeter som gjeter kuene sine. Etter hvert kobler jeg sammen lydene og reiser meg fort opp for å finne ut om min hypotese stemmer. Til min store skrekk gjør den det: En Afrikansk kvinne som slår ungen sin med en bambusstang og en unge som gråter.

                Men dette er Afrika, og etter seks måneder i Uganda, Øst-Afrika, ser jeg at dette er ikke barnemishandling eller en skrekkelig verden. Dette er bare en virkelighet som er annerledes fra den jeg har vokst opp i. Den er ikke vond eller god, men annerledes.  

                I bibelen blir vi skildret som leirkar og Vår Herre, som Pottemakeren. Ofte sier vi til Vår Herre: ”Form meg, Herre! Gjør meg til den du vil at jeg skal være.”  Men så fort Pottemakeren setter oss under klemma, roper vi: ”Nei, nei! Jeg er ikke klar for det enda!” Og Vår Herre som har skapt oss med fri vilje, lar oss ligge

                Hver gang vi går på møtene, møter de oss med vennelige hilsener og takk for at vi kommer på besøk. Vi blir behandlet som kjendiser, og alle ungene vil ta på en hvit person. Jeg klarer ikke forstå hva som eg så spesielt med meg, barna løpet uhemmet ut i gatene for å se oss, mens ungdommene tar litt avstand fra oss fordi vi er over deres nivå.

                Hvorfor har verden gjort oss til så mye mer enn disse afrikanerne, når vi er like mye? Uganda er som en stor familie, og alle har nok kjærlighet for en til. De deler på det de har, og det er en selvfølge at alle er invitert. Uganderne har utrolig mye nestekjærlighet, og det vil jeg lære av dem, og ta med meg med hjem til Norge. Jeg vil være som en afrikaner, med nok kjærlighet til alle som jeg møter, og lære og dele det jeg har.

Både fysiske og psykiske utfordringer møtte meg, men etter en runde i Pottemakerens hender kjennes det godt å være forandret likevel. 

Eksamensavbrekk!

Jeg følger i LilleLines spor og skriver et veldig lurt tilps til alle som har hjemmeeksamen nå i ferien!

Smoothie!

3/4 boks med frossent bringebærsylt

2 ØKOLOGISKE bananer

En slant med appelsinjuice

Nesten en hel stor boks med youghurt

Mix i blender

Nyt! Den blir knallrosa! =D

Hjem, kjære hjem!

Ingenting er som å komme hjem! Men veldig mye kan beskrives med "som å komme hjem". Å komme hjem er en vakker følelse, deilig. Nesten som julestemning. Jeg føler at jeg har fått ei ny barbiedukke til, og gleder meg til å leke med den når jeg våkner opp i morgen, første juledag. Det er liksom litt nostalgisk over det å komme hjem.

Det er en fred over å komme hjem. Hjemme er ting trygge og slik de alltid har vært. Hjemme er man elsket. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne forlate hjem, men hvis det er seks måneder i Uganda som skal til for å forså hvor godt det er å komme hjem, forstår jeg det likevell.

Nok en dag i hagen

Nå er dry season på vei over og regnet kommer oftere og oftere. Det er tid for å så. Her er noen glimt fra arbeidet i hagen vår:

Den dagen jeg glemte meg selv...

Vi stod og venta på bussen her en dag. Det var da jeg så han. Han hvite, den Mzungoen. Jeg undret meg over hva denne ensomme Mzungoen gjorde her. Helt alene i et fremmed land, blant alle disse menneskene av et annet folkeslag. Jeg glemte helt at jeg ikke er av dette folkeslaget jeg heller!

Da vi betalte en mann for å kjøre oss til Kongo!

Ironisk overskrift, sant? Men det å betale en mann for å kjøre oss et sted er faktisk en business i Uganda og andre Øst-Afrikanske land.

Uansett; vi måtte til Kongo for å gjøre noen ærend så vi betalte en mann på motorsykkel for å kjøre oss til grensa og fikk stempla ut det gamle visumet. Så gikk vi over til ingenmannsland og etter hvert til Kongo. Vi fikk lov å komme inn i Kongo og registrerte oss to plasser. Den ene plassen kom det en stor, tykk politimann inn for å inspisere. Heldigvis stod jeg sånn halvveis gjemt bak døra i min egen trygge verden. Men Krisitne, som dessverre hadde tatt på seg en stroppeløs kjole, stod midt i døråpningen og fikk gjennomgå med noen harde blikk.

Så betalte vi noen andre motorsykkelmenn for å kjøre oss til immigrasjonskontoret i Kongo. Her skulle vi få Kongosk visum og det skulle koste oss 50 dollar. Men det gjorde det ikke. Hvis du søker Kongo opp på Google er nok det første ordet som kommer opp ”korrupsjon”, så det sier jo litt om det som ventet oss på immigrasjonskontoret. Tredobbel pris ville de ha oss til å betale.

Vi reiste bare tilbake til Uganda igjen. 

På hjemveien møtte vi en ulykke. Du vet de har slike lastebilder som de laster med altformye ting og mennesker. En slik lastebil hadde velta og mennesker og egg lå strødd utover. Det var tydelig at vi var de første til åstedet. Lengre nedi veien så vi landsbyfolk som kom løpende med greiner i hendene. Jeg tror noen av dem var en så kaldt ”witchdoktor”.

Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne. Eller hva jeg skulle gjøre. Vi fikk sendt noen til sykehus på motorsyklene våre, og flere forbipasserende tok med seg barna og de med størst skade.

Det var hardt å se nye lastebilder lastet like fullt da vi kom tilbake til byen. Tenk om de visste hva fremtiden ville bringe? Jeg har tidligere vært kjempegira på å kjære en slik lastebil, men nå skal jeg aldri i mitt liv gjøre det!

Dette er sikkert det mest seriøse bloginnlegget jeg har skrevet. Men det var faktisk en veldig seriøs tur. 

Storbyjenter til OberEntebbe!

Endelig skulle vi få besøk av fire gode venninner fra Kampala, Ugandas hjerte. Fylt av undring og spenning (og irritasjon over å ikke få lov til å lage all maten selv) begynte vi å stelle i stand til våre gjester.

Telefonen ringer og jeg hopper på en sykkelboda! Der står dem med solbriller, vifte, fansy vesker og øredobber – du kan lukte dem på mils avstand!

Jeg tar dem med hjem og viser dem stolt vårt ugandiske hjem. Jeg trodde at femti prosent av besøket var ugandere, men nå er jeg ikke sikker. Skulle tro dem var fra Statene alle sammen. Jeg vet ikke om det er meg eller dem det er noe galt med.

La meg fortelle deg litt om disse jentene; de er helt fantastiske!

Vi spiser taco, spiller Ligretto og danser i regnet. På gudstjenesten hadde de nemlig bedt om regn denne søndagsmorran.

Takk for besøket, jenter!

Ut på tur aldri sur!

Kristine og Sofie på nye eventyr nok en gang! Denne gangen til Njetta Mountain. Vi hadde bakt grovbrød en dag i forveien og tok med oss både mangoer og bananer. På toppen av fjellet skulle vi bruke morgentimene til refleksjon og undring over moderjords store mysterier.

På vei opp ser vi apekatter som også nyter morgentimene på det bare fjellet. Viktig bakgrunnsinformasjon: Jeg har vært på fjellet før, men aldri sett aper der. Jeg har IKKE god erfaring med slike apekatter etter å ha blitt frarøvet en del frokoster i Mombasa.

Harmonien ble kortvarig. Vi fant oss en rolig plass, tok frem lunsjen og av skoa. Vi hadde nettopp kommet i gang med litt refleksjoner, så er det liksom noe som kommer susende mot oss fra bak. Og der, rett over hodene våre, snurtet en ørn! Flott! Nå blir vi angrepet!

Vi kommer oss ned i en fart, litt lengre nede er det sikkert trygt. Vi var sikkert bare over på deres territorium.

Men sannelig går ikke ørnene i forsvarsposisjon her også! Vi trekker oss enda en etappe ned. Her møter vi en av barnearbeiderne. Han pleier å hugge stien her, og jeg har møtt han før. Han sier at de ikke er farlige, og når de for tredje gang vil sette klørne i Mzungoene, går han oss i forsvar.

Jeg overdriver kanskje litt når jeg sier ”sette klørne i”, men det var stort sett, nesten det som skjedde…

Og ja! Det som egentlig gjorde hele poenget med dette inlegget; Jeg glemte batteriet! Jeg tok med meg DEN STORE veska MED KAMERA oppi, HELE VEIEN opp der og fant ut at jeg hadde glemt batteriet! Det blir et kjedelig blogginnlegg for deg å lese nå, uten bilde. Flaks at du er ferdig!

En helt vanlig dag på jobben

Jeg sitter på kontoret og skriver. Det bråker utenfor som vanlig. Kirka skal males, traktorene skal repareres, veggene ska restaureres, gutta gatelangs skal vaske seg og snakke høyt om noe jeg ikke forstår.

Men så hører jeg noe annet. Noe mer enn vanlig. Jeg kikker ut gjennom en glipe mellom veggen og vindusskjermen(vindusskjermen, jeg vet ikke om det er rikstig ord, men vinduet kan du liksom ikke se ut gjennom om du ikke åpner det. Forstår du?).  Jeg ser soldater (eller sikkerhetspoliti?) som løper mot et eller annet med geværet i handa.

Hjertet dunker litt fortere. Jeg hører folkemengden rope, jage eller demonstrere. Litt rådvill går jeg frem og tilbake i kontoret mitt. Skal jeg gå ut? Er det risikabelt? Men hva er det egentlig som foregår?

Jeg går tilbake til vindusglipen min. Folkemengde.

Jeg går over til pastorens kontor. ”Hører du det? Bråket"?”  "Ja, men de gateguttene er alltid der. Ikke noe å bry seg om.” ”Nei, det er ikke det. En demonstrasjon eller noe”

Pastorene kommer seg opp etter hvert. ”Skjer det virkelig noe i denne byen?” Vi våger oss ut på plassen.

”De jager bare gatebarna. Opp der, bak der skal de! Hehe, ingenting å tenke på.” Ingenting å tenke på? Jeg syns kanskje ikke det er ”ikke noe å tenke på"!  Hva slags verden er dette da?

Alt er liksom så relativt her i Afrika… Jeg vet ikke jeg…

Valgdagen!

Det er tid for valg av ny president i Uganda nå! Det vil si det var, for noen dager siden. Litt bakgrunnshistorie: Museveni har hatt maktent siden 1986 da han overtok landet med et statskupp mens Obote var utenlands. Feigt.   Siden har han vunnet alle valgene, mer eller mindre med juks. Feigt. I år var alles store bekymring om Museveni ville bli gjenvalgt, eller om landet ville stå opp mot sin leder.

Gatene var stille. Selv om det var mange folk for oss, var gatene nesten folketomme til å være Uganda. Vi reiste opp til landsbygda. Krisitne var litt redd: "for tenk om vi må evakueres! Da får vi jo ikke med oss kjolene som vi har levert til skredderene!" Haha, jeg lo! Det er liksom ikke hennes jobb å bekymre seg for det, så det ble så søtt. Uansett, på landsbygda ble vi tatt med til en av stemme"lokalene" for å se hvordan det ble gjort. En hyggelig sikkerhetsvakt tok oss med på runden og viste oss hvordan vi skulle krysse av tre forskjellige presoner; president, kvennelig medlem av parlamentet og mannlig medlem av parlamentet.

Vi kjente hjertet dunke litt ekstra da en av mennene i registrasjonen spurte høyt og strengt om Kristine kunne identifisere seg. Først lo vi litt fordi vi ikke forstod, men så skjønte vi at han var dønn seriøs. Vi så på hverandre litt usikkert. "Nei, vi kan ikke det". "Neivell, hva gjør dere her? Dere får to minutter på å komme dere ut."

Ai ai ai! Men det gikk veldig bra altså. Bare en misforståelse, sikkert.

Siden gikk vi hjem :) På TV så vi at uganderne ikke hadde reist seg mot sin leder. Museveni går på for fem år til med sine 86 år og 68 prosen av stemmene.
                                      

Pizza!

Jeg har glemt å blogge om første gang vi lagte pizza! Hvordan kunne jeg!? La meg fortelle deg:

Det skjedde i de dager, at det gikk ut bud fra Hald Internasjonale senter at Sofie Slåtto Jakobsen skulle til Uganda. Dette skjedde mens Inger Johanne var landshøvding i Syria.

Sofie dro da fra byen Flekkefjord i Norge ned til Uganda, Davids by Betlehem, Lira, siden hun var av Elukus hus og ætt, for å la seg studere sammen med sin trolovede Kristine, som ikke venter barn, men som venter på meg. Mens vi var der kom tiden for å lage pizza. Vi lagde vår pizza, den førstefødte, la den i en krybbe, jeg mener på kusjitovnen vår, og svøpte den i fyll og ost.

Det var noen naboer i nærheten som var ute og vasket sitt tøy. Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy. Med ett stod en Herrens engel foran dem. Engelen sa: "Frykt ikke. For jeg forkynner dere en stor glede! I dag er det bakt dere en pizza. Og dette skal dere ha til tegn: Det står i stua til Mzunguene, svøpt i tomater, ikke-ferdig-kokt mais, grønn paprika og en seig gaudaost.

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare som sang: "Ære være Gud i det høyeste! Og takk for maten!"

Velbekomme!

Kristine og Sofie på nye eventyr! Det begynte med at vi ble invitert i graduation-selskap til en kompis. Dette er veldig stort i Afrika, så vi ville gjøre en innsats for å være med på begivenheten.

Planen var å reise lørdagsmorgen og være i Mbale så vi hadde noen timer der før det ble mørkt. Innledningen til den setningen sier deg sikkert at slik ble det ikke.

Alarmen ringte. Jeg slo den av i søvne. Vi sover litt til. Klokka blir ni. De andre i huset har stått opp nå. Klokka blir ti. De fleste i huset har dratt på jobb. Klokka tikker. Mor i huset lurer på om vi i det hele tatt er i live. Vi forlater redet noen timer etter planen.

Vi hopper rett inn i en minibuss som, som vanlig, blir for full. Litt urutinert, men strømmen har vært borte i en dag har vi kritisk batteri på telefonen begge to. Vi ankommer Mbale og får signalisert til en kompis at vi er around. Han foreslår at vi går og tar noe å drikke mens vi planlegger morgendagen, før vi kan gå dit vi har tenkt å overnatte. ”Ja, det var det vi tenkte litt på ser du. Vi har ikke egentlig noe sted å sove.”

                Jaja, men da blir det en interessant natt i villagen. En halvtime på en motorsykkel-boda i mørket. Vi blir litt skeptiske etter ti minutter pause i mørket, alene med denne boda-mannen. Ikke forstår vi hvorfor vi står der heller. Han forstår lite engelsk. Men det er jo en trygg verden så…

                Vi ankommer villagen og får ei bøtte for å gå og dusje. Dette var da ikke noe nytt for oss, blir deilig med en dusj… ute… under palmetreet… i månelys… … deilig…

                Strømmen er så klart borte så vi blir sittende med et telys å vente på maten. Stille. Mørkt. Det er en rotte i sofaen! Jeg er ikke redd for rotter altså! Vi har blitt vandt med dem siden de er en del av familien i Lira, Ober Entebbe. Men… Den er inni sofaen. Og det er mørkt. Og du har ingen som helst kontroll på når den vil angripe!

                Pisse, pusse, dusje. Klar for senga. Heldige er vi to, KrisN’Såof, som får dele alt. Sister. Vi pakker oss inn i nettingen. For å tøffe meg litt, og siden jeg legger meg først, tilbyr jeg meg å legge meg innerst. Dette er altså rottas territorium. Jeg slipper i alle fall å slokke lyset.

Dette er herved den verste natta i mitt liv. RottENE har full fest på rommet vårt, flasker blir velta, pappesker blir herja med og KrisN’Såof blir angrepet. Takk til Micheal som har fortalt oss hvordan rottene opererer: ”Først sniker de seg innpå, så snager de, så når du tror du våkner, blåser de slik at du sovner, så gnager de, så tror du du våkner, men da blåser de, så sovner du, så våkner du og halve tåa di er borte. Hahaha!” Ha-ha-HA! Flere ganger måtte jeg sette meg opp i senga, myggnettingen forsvant, Kristine snorker videre, rotta danser runddans på føttene mine. Ai ai ai!

Vi fikk ikke lov å sove lengre enn åtte, sa kompisen vår, men det trodde han ikke ville bli noe problem. Det vanligste var å stå opp fem, så åtte må være lenge nok. Ni-halv-ti-god-morgen. Heldigvis ble morgendagen min reddet av en truck(lastebil som de laster fulle(overfulle) av mennesker) som ville ta oss inn til byen og Kristine som lever afrikalivet helt ut med skaut og deilig misjonærstil.

”Det er best å være tidlig ute, vi skal jo tross alt ha med kaka til festen.” ”Dere trenger ikke dusje, vaske håret, sminke dere nå, de blir ødelagt av støvet til vi kommer frem likevel.” ”Det tar bare en time å kjøre ut og vi skal kjøre en skikkelig mzungu-bil!”

Festen begynner tre, og klokka ett er vi på vei. Bra planlagt til å være Afrika altså! Det lille lys jeg har, han er min sang og min glede, hvilken venn vi har i Jesus,  Han har åpnet perleporten fyller lasteplanet på vei opp. Turen ta aldri slutt. Vi må spør om veien og ALLE peker videre frem. ”Fortsett på denne veien et stykke til.” TRE OG EN HALV TIME tok det. Vi burde jo ha sett det komme.

Endelig kommer vi frem og festen er allerede i full gang. Heldigvis er det ikke noen diskré ankomst vi får. Alle stormer bort til lasteplanet for å se på Mzunguene: ”En slik en har vi aldri sett, den er jo helt hvit!” Jammen flaks at vi får sitte på første benk på ”scenen” da! Flott at alle ser på oss og ikke hedersgjesten eller taleren. Enda bedre blir det. For vi må holde tale! Skulle sett det komme.

Endelig er det mat og mens vi sitter i en time og venter kommer alle barna(barn fra hele landsbyen og i milevis omkrets) og stille seg rundt oss for å se på ett eller annet, vet ikke om det er de hvite kanskje, mulig, vet ikke, kanskje lite sannsynlig, kanskje?

Etter noen kilometer spiringene etter bilen, er det slutt på moroa for dem. Det blir en nydelig lovsangstur hjem og vi har plukket opp noen nye Mzunguer.

Ut å dusje under palmetreet igjen før enda en vidunderlig natt med rottene mine.

Bare sånn for å sette enda mer afrikansk preg over helga vår bestemmer vi oss for å overnatte en natt til i Mbale. Våre kjære brødre Anders og Øystein får besøk. Spillvake, bakevake, filmvake, vakevake, bakevake, Andersvake.

Halv tre neste dag: ”Nå tror jeg vi må dra.” ”Ja.” Halv fem: ”Kan vi komme tilbake, bussen har dratt?” Heldigvis er vi ikke dumme, men de hadde nesten sendt oss til Kampala de bussjåførene. Spillvake, bakevake, filmvake, vakevake, bakevake, Andersvake.

Halv sju neste dag: ”Nå tror jeg vi må dra.” ”Ja.” Halv åtte: ”Det er ikke plass til flere her inne nå! Ser du ikke det!?”

This is Africa <3 !

Byrllup!

 Mens vi like gjerne var i hovedstaten gikk vi i et bryllup. Og det var fint! Det var så fint! Kjempesøt brud og dekorert med rosa og hvit. Det er egentlig ikke noe som er verdt å blogge om, men bare på grunn av den rosa pynten og lysene i taket må jeg blogge om det likevell. 

Jeg hadde til og med på meg rosa kjole og følte at jeg levde i den barbie-verdenen den kvelden. Det var et bryllup som alle andre, kjedelige og langtrukkne, men jeg hadde så mye rosa, lilla og lys å se på, så jeg     skikkelig storkoste meg!

Tid for retreat!

Vi fikk beskjed om å pakke pass og komme til Kampala nok en gang. Med et lite håp om å reise til et fremmedland pakket vi oss på bussen.

Desverre var det ikke Kenya eller Tanzania som ventet oss, men noe vel så bra: BANANA VILLAGE! ENTEBBE ZOO og nok en gang kremen av Uganda.

Vår alles kjære Gillian samlet inn litt penger her og der, som forresten ikke er bare bare, og sendte ungdomsarbeiderne i FOCUS på retreat. Alle trodde vi skulle til det vanlige leirstedet hvor man dusjer i balje og tisser i et hull i bakken. Til alles store overraskelse og glede svingte bilen inn til et lite, vakkert sted kaldt Banana Village.

I Banana Village er det svømmebasseng, trampoline, reiktestativ og villhester. Vi koste oss i Victoria sjøen og i dyreparken. Vi er så takknemlrige for FOCUS-gjengen at jeg tror ikke jeg får blogga nok om det! De er de mest normale(utifra norsk normal) menneskene i hele Uganda. De minner meg om meg selv... :) xD

Tusen takk, Gillian! Vi setter utrolig pris på at du gav oss en STEM retreat!

 

 

Min øyensten

Dette er nabogutten vår, Peter Pan. Det er i alle fall det vi kaller han. Om han er en gutt som aldri vil bli voksen, slik som Peter Pan i eventyrland, vet vi ikke enda, men han er en fantastisk liten gutt som har stjålet mitt hjerte, nettopp slik som Peter Pan fra eventyrland.

Han snakker ikke mye, men når vi leker sammen synger han og ler. Her en dag hadde han fått iskrem og var helt vill! Jeg har aldri sett han sånn før. Men så fikk han roet seg litt og plutselig var det en dam under stolen der han satt.

<3

Mzungo-besøk i villagen!

               Marie Louise og Naomi er stadig på reisefot virker det som, og endelig var det vår tur. Vi bestemte oss for å ta dem med på de severdighetene som er her i Lira for en ekte nordmann: Pizza og fjelltur!

                La meg fortelle deg litt mer om denne fjellturen, for da fikk vi virkelig utfordret denne trygge verdenen jeg lever i! Vi har nemlig vært her før. Jeg og Kristine og noen innfødte. Jeg har til og med tatt med meg familien opp dit! Men aldri har vi gått til topps. Det er nemlig geriljasoldater der! Kanskje ikke gerilja, det vet jeg ikke helt hva innebærer, men hørtes jo litt voldsomt ut.

                Som sagt har jeg aldri gått opp til disse krigerne, men så klart måtte ML bare gå litt lengre. Og litt lengre. Helt til vi så noen ungdommer i rosa skjorte og litt sånn. Ai ai ai, nå bærer det rett vest med oss!

                Men det var ingen geriljaer. De gikk bare på tur de også. Men da er det vel trygt å gå litt lengre da? ”Her er det fint J ”

                ”Jeg går bare opp og ser, jeg!” – Mare Louise. Hvem ellers? Går alle går en, vi kan da ikke la henne gå alene.

                Og der, helt på toppen, helt på tuppen – hæren. Eller, i alle fall en gerilja i bar overkropp. Eller, soldat, eller gutt eller noe. ”Kopa ango!”(what’s up?) ”Kope!”(ingenting) ”We’re just going to sit here!”

Tålig trygt i alle fall. 

 

 

                                         

Vi er på Fjelltun, ja vi er på leir! Fjelltun? Em, McDonnals?

FOCUS-gjengen er en fantastisk gjeng! Kremen av Uganda. Og nå er det tid for leir. Eller leir og leir. Jeg tror kanskje det egentlig var noe sånn som årsmøte eller noe, men det ble en fin leir!  Møtene vet jeg ikke hva handlet om, for det var bare innviklet snakk om mål og visjon og noe sånn, men jeg tror ikke egentlig det var så viktig at Sofie bidrog. Ikke Kristne og Phiona heller.

Bading i Victoria-lake, photo shot(hvordan staves det?) og de beste vennenne vi har i Uganda. Det ble en opptur!