Prinsesse Sofie

Jeg våkna igjen opp som ei prinsesse i min store himmelseng. Med slør som henger ned over senga, og et stort, mektig, svart teppe med sterke oransje detaljer på. Det er høyt opp til taket og tålig lyst når jeg våkner. Jeg har eget bad og verdens søteste dusj som så fint kan plasseres på stett.

                Utakknemmelige, ensomme, triste, slitne Sofie våkner opp med teppet krøllet i en svær haug ved siden av seg. Jeg ligger sammenkrøket under det tynne lakenet i en grop i madrassen. Ny dag, nye muligheter, ny angst for det ukjente. Jeg går inn på det lille badet mitt som forresten ikke har dør eller lys og skrur på dusjen. Kaldt vann pipler ut av dusjhodet. Tusen takk for det!

                Jeg går tilbake til min prinsesseseng og finner frem bibelen for å lese Guds ord. Men ingenting treffer meg.

                Jeg høres nok bare helt ufattelig utakknemmelig ut! Og det er jeg! Men poenget mitt med å formulere meg som jeg har gjort er å fortelle deg hvor mye vi vil ha det materialistiske til å bety for oss. Vi tror at med et stort hus, fint interiør, et par biler og en del penger i lomma så greier vi oss fint.

                BUT IF YOU AINT GOT LOVE…! Jeg er så ensom her! Vi er fire jenter som opplever det samme, og vi samles gjerne om kveldene for å snakke og be, men dette er noen fantastiske jenter som jeg knapt kjenner. OG jeg er slett ikke alene! Men om jeg bare kunne hatt noen som jeg er skikkelig glad i, og som jeg vet at er skikkelig glad i meg. Om jeg bare kunne delt noe av disse opplevelsene med de som jeg har delt hele mitt liv med.

                Alt blir liksom bare negativt og lite givende. Ta dette kjempefine rommet jeg bor på midlertidig for eksempel. Hva skal jeg med det? det gir meg ikke glede når jeg er helt alene!

  I natt skal jeg IKKE sove alene i alle fall! Jeg legger meg inne hos Kristine <3 Prinsesse Sofie finner ikke tilfredsstillelse i det materialistiske, og kryper ned fra sin trone.