Skylapper

Nei, jeg har ikke greie på hest. Men jeg føler meg veldig som en hest nå. Med skylapper på! Dette er veldig spesielt!

Vi var ute å gikk i sentrum av Kampala, hovedstaten i Uganda. Det var fullt av folk i gatene, så vi gikk på rekke, fire norske jenter og to ugandiske stam-arbeidere. Mens jeg gikk i gatene kikket jeg med store øyne på dette fremmede landet. Lille, naive Sofie ute i en stor verden, som kanskje ikke er så trygg som hun trodde.

Når jeg senere får satt meg ned for å prøve å fordøye disse inntrykkene, er det som om jeg ikke klarer å memorere dem. Det er som om jeg har gått i gatene med skylapper på, og ikke sett noe særlig mer enn rett foran mine egne føtter. Jeg strever for å få frem hele bildet, men det er ikke sjans! Men det er ikke slik at jeg har glemt det allerede, at det er litt tåkete for meg. Det er som at jeg ikke var helt tilstede, som om det ikke var virkelig. Som om jeg bare ser halve bildet, og uansett hvor mye jeg prøver å åpne øynene mer, går det ikke!

Det er nesten som at det gjør litt vondt! Jeg prøver febrilsk å ta av meg skylappene, men de er som naglet til hodet mitt! Jeg føler meg som et lite barn som blir født inne på et lite rom med en visshet om at det finnes en større verden der uten. Men jeg klarer ikke forstå hvordan jeg skal komme meg ut herfra. Jeg har verken kunnskap eller styrke i kroppen til å gjennomføre noe som helst. Jeg ligger bare her i min trygge vugge og kikker opp på alle som smiler ned på meg og sier: ”Dadda, dadda, da. Åh, gossi, gossi, go!”

Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke har skylapper på lengre. Hvis det noen gang vil skje.