På søndag hadde vi meldt oss på en båttur som sies å være usedvanlig nydelig! Det kunne den nok også ha blitt, hadde det ikke vært for et rusje vær. På vei ut til øya ble bølgene bare større og større, og hver eneste bølge hølja over oss. Det tok ikke lang tid før båten var lettsalta tosk. Vi søkte ly på gulvet med stolputene over oss som sjold. Jeg fikk en fornemmelse av at jeg kunne tenke meg hva det kunne ha følt som - men ikke på langt nær det samme som - å være flyktning fra Somalia.
Da vi kom til stranda, som ikke var hvit og blå, men grå, kastet vi anker og lessa av båten. Jeg var jo den siste som gikk ut av båten, og det jeg ikke hadde fått med meg var at båten hadde forflytta seg en halv meter eller to, sånn at når jeg hoppa ned fra stigen rakk vannet meg til magen. Flaks at jeg er så liten fra før av tenkte jeg da!
På stranda var det sandstorm. Etter to minutter med soling var jeg en nedstøva mumie fra Egypt. Sand i mat og drikke og sand i alle krinkelkroker på min kropp. Rekord i antall sandkorn!
På vei hjem var det litt bedre vær, sola tittet jo frem idet vi hadde starta på hjemreisen, så klart. Men bølgene var fortsatt skyhøye! Heldigvis at jeg kan noen gode gamle salmer:
Så reiser jeg trygt til mitt herlige land
Tross bølgene skyhøye går.
Om Frelseren sover i båten i båten iblant
Han er dog i båten om bord.
 |
| Bildet er tatt etter min triumpherende ankomst. Lettsalta og kald, som en god torskemiddag. |
 |
| Dette er ei øy midt uti havet, med sjø på alle sider. Pleier å være et maleri av hvit sand og blå himmel. |
 |
| Når vi skulle hjem var det nesten ikke noe igjen av stranda, på grunn av tidevannet. Dette gjorde at vi følte oss enda mer som flyktninger med veskene på hodet. |
Tutaonana siku nyingine!
(See you another day)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar